Romantisering av hijab legitimerer kvinneundertrykkelse
Av: Nils Inge Graven
Jeg har egentlig sansen for Mahira Karim. Jeg liker spesielt hvordan hun sto opp mot destruktive tabuer knyttet til voldtekt i visse minoritetsmiljøer. Akkurat det er svært viktig. Men sett i lys av det engasjementet, må innlegget i Drammens Tidende i går sies å være oppsiktsvekkende svakt. Jeg tar ikke her stilling til kommentarene hennes om Hansen, men Karims 5 hovedteser om hijabbruk står til stryk, både når det gjelder logikk og realitetsorientering. Tar kritikken punktvis:
1) “Å legge frem hijabbruk i barnehagene som problematisk når det ikke er et problem, er kvalmt.”
Det å konkludere med at hijabbruk i barnehager overhodet ikke er et problem på bakgrunn av samtaler med 3 personlig utvalgte barnehageansatte er ikke noe mindre kvalmt. Ikke minst fremstår det oppsiktsvekkende likegyldig til den realiteten Karim må vite møter en rekke minoritetsjenter.
Det er fullstendig realitetsfjernt å legge til grunn at hijabbruk i barnehager nærmest per definisjon aldri er forbundet med noe som helst negativt, og det altså få måneder etter at en undersøkelse i Sverige viste at 2/3 av barnehagene som ble undersøkt der var villige til å bli undertrykkende foreldres forlengede arm og utøve hijabtvang på så små barn. Fikk hun med seg dette? Vil det endre hennes syn?
Vi har også sett en rekke nyhetsoppslag de seneste årene hvor det av ofrenes beskrivelser fremgår at hijabtvang var en helt sentral del av den æresrelaterte undertrykkelsen de opplevde, men for Karim er det visst likevel en helt fremmed tanke at det kan finnes noen, og da særlig barn og unge, som trenger beskyttelse mot hijaben de påtvinges. Hvilken planet lever hun egentlig på?
2) “Hijaben brukes for nettopp det motsatte: å forebygge seksualisering av kvinner.”
Så man forebygger altså seksualisering av kvinner (SIC!) ved å kle barn langt under seksuell lavalder i hijab? Karim forsnakker seg her ved å avsløre at hijabens funksjon nærmest utelukkende er koblet til jenters seksualitet. Men hun ser åpenbart ikke paradokset ved dette logiske sammenbruddet selv.
Det er da heller ikke uten grunn at den religiøse «rettsvitenskapen» hun så ukritisk henviser til gjerne oppfordrer til hijabbruk fra pubertetsinntreden, i god tid før jenter når et modenhetsnivå som åpner for informerte og frie valg. Trolig nettopp for å hindre at det foretas reelt frie valg. Som man kan se av opplevelsene til Dina Torkia, Roula Akkari og mange andre, er det nemlig ikke akkurat uproblematisk å ta hijaben av igjen.
Den samme hyperfeministiske teologien hjemler normalt også ekteskapsinngåelse og samleie med jenter ned til 9 års alder, noe vi alle kjenner bakgrunnen for. Ikke så rent sjelden plasserer den også jenter under en mannlig verge, slik at de forblir umyndige hele livet. Dette er den brutale hverdagen til millioner av muslimer, men Karim velger altså heller å legitimere sitt syn fra denne typen rettstradisjoner, enn å distansere seg klart og tydelig fra dem.
Jeg synes det er begredelig at Karim fullstendig ignorerer implikasjonene av at unge jenter ikles et så til de grader seksualiserende plagg. At småjenter av egen fri vilje og fullstendig uavhengig av press utenfra, eller «veiledning» som det gjerne kalles i den skjønnmalte varianten, konkluderer med at de vil bære hijab for ikke å vekke seksuelt begjær hos menn faller på sin egen urimelighet.
Vi snakker i slike tilfeller definitivt ikke om refleksjoner upåvirket av omgivelsene hos personer som er modne nok til å treffe slike vidtrekkende beslutninger. Krav om dydighet og sømmelighet hos barn er tvert imot noe som normalt formidles fra reaksjonære miljøer, og ikke nødvendigvis gjennom foreldrene, jfr. for eksempel den unge jenta Anmol hos NRK en tid tilbake, som kom tilbake fra koranskolen som 7-åring (!) med stor iver etter å dekke seg til. Vi har også hatt flere predikanter i Norge som åpent gir uttrykk for at det er OK å denge ulydige hijabvegrende jenter.
Karim ser åpenbart heller ikke den vanvittige seksualiseringen som ligger i å gjøre selv den minste hårtust til noe potensielt seksuelt som bør dekkes til, men dette er altså ikke seksualisering? En fundamentalt absurd tankegang, som i praksis naturlig nok også leder til krav om at også ansikt bør eller må tildekkes. For hvorfor skulle et ansikt være mindre seksuelt enn hår? Logikken er igjen fraværende. Uniformering- og undertrykkelsesaspektet derimot ikke. Dette er i det hele tatt litt av et kvinnesyn.
Eller mannesyn for den del, for hva sier man egentlig med det om menns syn på kvinner, og da særlig på de som ikke benytter hijab, på hvordan man kan oppfatte og behandle disse? Må selv små barn forvente å bli seksualiserte uten hijab? Har de ingen beskyttelse? Jo, kanskje, om de befinner seg i den tradisjonen hvor også jenter fra 9-15 år anses modne nok for giftemål og samleie (AKA voldtekt) både i teologiens og realitetens vidunderlige verden. Da kan de sikkert føle hele den herlige beskyttelsen som hijaben gir.
Her vil sikkert Karim innvende at hun på ingen måte støtter ufin behandling av jenter og kvinner, og det er sikkert oppriktig, men ved å tillegge hijaben en slik magisk beskyttende kraft, er man implisitt med på å stemple de som ikke benytter hijab som mindre beskyttelsesverdige og dermed legitimere at disse ses på som «umoralske». At dette bidrar til sosialt press sier seg selv. Vi vet alle hva det kan innebære i praksis i en rekke samfunn og miljøer hvor hijaben står sterkt, kvinnerettigheter og likestilling derimot ikke.
3) “Hijab er et plagg som styrker kvinners identitet.”
Den får vel snarere identiteten til å forsvinne nesten helt iblant. Google-bildesøk gir utallige illustrasjoner på akkurat det. Et plagg som ofte bidrar til å utviske individets identitet til fordel for kollektivets uniformeringskrav styrker i beste fall kollektivet, sikkert også kollektivets mektigste enkeltpersoner, men definitivt ikke de mer utsatte individene i gruppen.
Men Karim mener kanskje at ikke det er en kvinnes personlighet, snarere gruppetilhørigheten som representerer hennes identitet? En kvinne i et muslimsk miljø er først og fremst muslim, ikke seg selv?
Ellers er den åpenbare generaliseringen i et så kategorisk utsagn på grensen til det uforskammede, ja, faktisk en hån mot millioner av kvinner som daglig lever med regelrett hijabtvang eller andre former for sterkt sosialt press, med i verste fall dødelige sanksjonsmuligheter bokstavelig talt hengende over hodet.
Det er altså en ren og skjær bløff at hijab per definisjon styrker kvinner. Tvert imot finnes det knapt noe som mer entydig symboliserer kvinneundertrykkelse. Det betyr langt fra at alle kvinner med hijab er undertrykte, men utvilsomt er veldig mange det. Noe forbløffende få hijabbrukere synes å ha både vilje og evne til å problematisere. Hvor er solidariteten med lidende medsøstre?
4) “Tar fokuset vekk fra å se på dem som sexobjekter.”
Tvert imot. Det er en evig påminnelse om deres reduserte rolle som nettopp det, noe som blir ekstra uspiselig når man ser svært unge jenter i hijab. Se punkt 2.
Her selger Karim igjen en åpenbar bløff, som minner langt mer om det jeg forventer å finne som populært dogme på en reaksjonær saudisk blogg med påtatt omsorg for en kvinnes «awrah», enn fra en bekjemper av sosial kontroll. Vi har f.eks. tall som viser at også svært mange tildekkede kvinner, særlig i en del arabiske land, utsettes for omfattende seksuell trakassering. Langt mer enn de fleste kvinner i Norge som ikke er tildekket.
Beskyttelsen er med andre ord en ren illusjon. Den beskytter heller ikke mot fremmedfiendtlige hijabhatere. Men, OK, den gir sikkert et skinn av beskyttelse mot den lite trivelige gjengen som ser på kvinner uten hijab som vestlige (fy og skam!) horer og forrædere mot islam (om de har muslimsk bakgrunn), og som gjerne påpeker nettopp det til muslimske jenter som nøler med å underordne seg. Det må føles ordentlig trygt å vite at en legger sin skjebne i hendene til slike krefter.
5) “Gjør dem frie fra å bli dømt basert på deres seksualitet.”
Hijaben har i praksis langt oftere bidratt til å redusere kvinner til nærmest utelukkende seksuelle vesener, ribbet for personlighet, i hvert fall for en som aksepteres når den går utenfor de svært trange rammene for repressive miljøers æresnormer. Det å treffe utradisjonelle valg og utvikle sin egen personlighet nokså uavhengig av omgivelsene er gjerne til de grader uglesett i slike miljøer, og kan ha dyptgripende sanksjoner til følge.
Kollektivets kroniske interesse for jenters underliv er påfallende og ekstrem. Bruk av hijab for å signalisere dydighet kun den logiske fortsettelsen av dette. Hijaben er altså et helt sentralt virkemiddel for å utøve den negative sosiale kontrollen som liksom skal beskytte jenters ære. Men Karim er kanskje ikke så opptatt av kunnskap om hijab likevel når den ikke romantiserer hijabens rolle?
Så må gjerne progressive muslimske jenter i vesten omdefinere hijaben som de vil for å gjøre den mer forenlig med egen samvittighet, men det rokker fremdeles lite ved dens veletablerte og tradisjonelle rolle. Det begredelige kvinnesynet til en betydelig andel av de som propaganderer hijabens utbredelse er velkjent. Vi lar oss derfor ikke lure av glansbildene lenger.
Hijaben kommer ofte som en slags pakkeløsning, kombinert med et livssyn som ser med stor skepsis på sosial kontakt mellom kjønnene, og særlig med kronisk mistillit til kjæresteforhold og vennskap på tvers av kjønn og livssyn. Jeg husker godt da en venn av meg ble blokkert fra Al-Hidayah forumet etter å ha foreslått at jenter og gutter kan leke sammen.
Hijaben har blitt et sentralt virkemiddel i den totalitære kontrollen av kvinner i enkelte miljøer, og er selvsagt en høyst effektiv måte å undertrykke og usynliggjøre kvinners individualisme på. Den er ikke bare et symbol på undertrykkelse, men den er utvilsomt også det. Å lukke øynene for dette er i sannhet et svik mot kvinners frihetskamp.
Kort sagt, en svært skuffende tekst fra Karim.