Ære

Hva er ære? Og hvorfor er æren i mellom beina på jenter i mange kulturer?

Ordet ære er ofte knyttet til status, posisjon og eiendom.

Ordet ære gir meg vond smak i munn og ordentlige magesmerter.

Jeg forbinder ordet ære med drap, skam, tortur og frihetsberøvelse.

Jeg forbinder ære med parallellsamfunn der vi og oss, de og dere mentalitet herjer.

Ære, er for meg stygt og krenkende ord. En måte å herje på, styre noen og ta kontroll over andres rettigheter.

Jeg blir sint. Jeg blir provosert. Jeg blir såret og krenket på mine medsøstres vegne. Hun som sitter på jenterommet og ser drømmende ut på de privilegerte guttene og jentene som leker fritt ute sammen i full harmoni. Slik det bør være.

Eller hun som blir slått med ledninger, kjøkkenutstyr og alt annet som er tilgjengelig. Hun hadde nemlig blitt sett ute av moralpolitiet med kort kjole. Hennes ugjerning er at hun kledde seg for vestlig.

Hva med 18 åringen som ødelegger pappas rykte, mammas stolthet og familiens navn? Hennes dom blir brutale angrep som kunne ført til døden. Jenta døde ikke, men mange deler av henne døde med hvert slag fra de som skal elske og beskytte henne. Hvert eneste sår på kroppen representerer svik, hat, og smertefulle opplevelser knyttet til at hun bærer familiens ære på ryggen. Ufrivillig.

Eller hun som blir tatt med norsk kjæreste. Ord som hore, ødelagt og vantro blir kastet etter henne. De skader ikke henne fysisk. Men de etterlater dype spor i selvfølelsen.

La oss ikke glemme hun som ble voldtatt av en familievenn. Skammen ble for stor for far, så han valgte å ta avstand fra sitt barn. Familien kunne ikke forholde seg til enda mer skam. Så hun må flykte ut av landet.

Jeg skulle ønske at alle disse historiene var fantasifulle eksempler. Men det gjør vondt å innrømme at disse faktisk er sanne historier. Med ekte jenter, ekte drømmer, ambisjoner og håp. En av dem sto meg nær.

Dette er den største motivasjonen jeg har for å jobbe for rettferdighet. Rettferdighet for den viktige personen jeg ikke kunne hjelpe for 17 år siden. Jeg var for ung til å vite hva jeg kunne gjøre for noen i en slik situasjon. I dag har jeg gjort det til en av mine største mål i livet. Å snakke om, opplyse og tvinge ut elefanten i rommet.

Vi bør skamme oss som samfunn. Det er ingen ære i drap, det er ingen håp i ukultur. Og det er ingen framtid i bevisste handlinger mot uskyldige.

Nok bør være nok. Helst for 20 år siden, men vi har fortsatt tid. La ikke et uskyldig liv gå tapt mens vi somler og frykter ord som rasisme og islamhater. La oss sette berøringsangsten til side og ta ordentlig oppgjør. La oss skrike, krige med tastaturet og åpne lenkene som våre medsøstre er fengslet i. La oss bli et samfunn der likestilling og likeverd ikke bare er forbeholdt de mest privilegerte, men hver eneste jente og gutt.