Allergisk mot sannheten?
Jeg har hatt gleden av å treffe Sylvi Listhaug ved par anledninger og begge gangene har jeg vært opptatt av å observere personen, stille spørsmål og få inntrykk av denne demoniserte personen med hatretorikk fra en annen univers. Men det inntrykket sitter ikke jeg med etter å ha møtt henne og lest gjennom mye av det hun har skrevet.
Jeg ser en kvinne som er lidenskapelig opptatt av rettigheter, likestilling og likeverd. Faktisk til og med innvandrerkvinners rettigheter fordi Sylvi mener at ALLE i Norge skal ha de samme rettighetene.
Jeg ser også en sta person som liker å adressere problemet og som holder seg overraskende rolig, tross hets, beskyldninger og hat. Beundringsverdig egenskap å stå i stormen, mens beskyldningene renner inn.
Kanskje det frie, demokratiske og politiske korrekte Norge ikke er klare for slike kvinner?
Jeg sitter med vond følelse etter debatten, og den skyldes par observasjoner jeg fikk med meg. Det virker som om de nøyaktig samme gruppene som misliker meg, misliker Sylvi.
Er dere allergiske mot sannheten? Tåler dere ikke å høre at vi har ukultur i Norge som vi verken ønsker eller trenger å akseptere? Hva er feil med å stille krav til de som har kommet til stille, fredelig og demokratisk samfunn? Må vi tåle at noen ønsker å lage seg små parallellsamfunn, der småjenter sitter bakerst i køen eller dekkes til? Og må vi tåle så mye, at vi aksepterer at barn blir sendt bort for å få “banket” vesten ut av dem?
Jeg har ved flere anledninger sagt mye av det Sylvi også sier. Integrering og innvandring er sårt tema. Og spesielt når vi har mennesker som promoterer at stort sett alt er rasisme. Nå sikter jeg til de hårreisende forklaringene på hva enkelte ungdommer har definert som rasisme. Og hårsåre mennesker som går tom for argumenter. Det finnes ekte rasister i Norge, men de er heldigvis ganske få!
Selvsagt er det områder jeg er uenig med Sylvi i. Jeg ønsker ikke gudstjenester på skolene, mens Sylvi setter pris på de kristne verdiene. Jeg er helt for ekteskap mellom homofile og til og med at barn får 3 foreldre. Gjerne 4 om de må. “It takes a village to raise a child” osv…
Solidaritet er viktig for meg, og her velger jeg å vise Sylvi kvinnelig solidaritet. Noen ganger er det best å forsøke å forstå personen istedenfor å joine flokken og mene det samme som alle andre.