Debattformatets død

4. september var jeg fristet til å erklære debattformatet dødt etter å ha sett VGs Valgdebatt mellom Sylvi Listhaug og Fahad Quereshi. Med en programleder som ledet debatten helt ensidig var det aldri åpning for en nyttig og god diskusjon mellom to parter med klart forskjellige standpunkt. Mens den ene parten fikk snakke fritt, ble den andre presset, i forsøk på å få kontroversielle uttalelser som «click-bait» til VG.no.

Debatt har vært viktig for utviklingen av det åpne demokrati. Debatt som format kan spores tilbake til det gamle Hellas. Det var likevel først i opplysningstiden at den fant sin mer moderne form. Debatt har alltid vært en arena hvor argumenter får målt sin styrke mot andre argumenter, meninger mot andre meninger. Et tema kan løftes opp og granskes fra mange sider, og deltakerne regelrett konkurrerer om å vinne debatten. Å ha det beste argumentet. Å vinne publikum.

Nettopp gjennom slik debatt kan både deltakerne og ikke minst publikum reflektere over de mange sidene ved et tema. Nye argumenter kommer frem og måles mot de man allerede kjente. Noen endrer sitt ståsted, andre får kanskje sin posisjon forsterket.

I USA er det ikke uvanlig at man i utdanningsløpet har anledning til å være med på et «debate team» på samme måte som andre medstudenter spiller basketball, baseball eller er cheerleaders. Her er det strenge regler for både hvordan debatt i seg selv skal foregå, og hvordan deltakerne skal oppføre seg. Utgangspunktet er at det blir gitt et tema, der det ene laget skal argumentere for et gitt utsagn, mens det andre skal argumentere imot. Man får ordet annenhver gang med en tidsbegrensning som sikrer lik taletid for partene. Dommere vurderer så hvordan argumentasjonen fra de to siden har vært, og kårer en vinner.

Det har også vært en sterk tradisjon for debatter med ansatte eller gjester ved disse universitetene. Også her er det klare spilleregler for debatten. Debatten tar utgangspunkt i en påstand som partene argumenterer for og imot. Publikum avgir stemmer før og etter debatten der de enten er for, imot eler nøytral til påstanden. De som har beveget flest over til sin side i løpet av debatten, kåres til vinneren.

Skal en slik debatt gi et godt resultat må noen grunnprinsipper følges. Innleggene må gå på sak, ikke person. Man må holde seg til fakta, og arresteres når man farer med løgn. Det bør ligge en respekt for motstanderen selv om man ikke nødvendigvis har respekt for motstanderens meninger. Man kan godt skru på sjarmen, men ikke hersketeknikkene. Ikke minst, må debatten ledes nøytralt og med respekt for partene.

Slik debatt er selve grunnlaget for politikken. Politiske idéer og meninger kommer frem med sin argumentasjon og møter forhåpentligvis de beste motargumentene. Både innenfor veggene i Stortinget, og ute blant folket. Politikken tar form. I noen saker enes man over hele linjen, i andre må folket avgi dommen på hvem som har den sterkeste saken.

Det er her media gjerne kommer inn i bildet. Debatten må ha et publikum. Den fjerde statsmakt inviterer til debatt og folket ser og lytter. Eller de gjorde i alle fall det. En eller annen plass på veien har noe skjedd. Kravet om klikk, ønsket om høye seertall, virker å ha gjort noe med media og dermed også debatten. Det er ikke lengre god argumentasjon som når frem, men heller kjappe slengbemerkninger og påstander om brutte løfter. Nå er det kontroverser som teller, ikke argumenter. Vinnere kåres basert på hvem som virket offensiv, ikke hvem som argumenterte best. Et godt stikk til en motstander, veier mer enn å plukke i stykker et argument. Terningkast fem.

Det vi har vært vitne til i dette årets stortingsvalgkamp har neppe hatt særlig læringseffekt verken for deltakerne eller publikum. Underholdningsverdien har stått i sentrum, ikke debatten. Tema har tidvis vært flytende, tidvis ikke tilstede. Partilederdebattene handler mer om hva den ene har lovt og den andre har uttalt, enn hva man faktisk vil med politikken og hvorfor man vil det. Ikke minst, hvorfor den ene idéen er bedre enn den andre. Det har ikke lignet mye på en debatt. Personene har stått i fokus, ikke sakene.

Fortsetter vi ned en slik sti, er det demokratiet som taper. Et velfungerende demokrati er avhengig av at folket tar sine valg basert på best mulig informasjon. At de har tilgang til fakta. Tilgang til de beste argumentene, og motargumentene. At folket kan skille ut riktig informasjon, fra løgn og bedrag. Debatten har lenge vært en arena som skulle sikre dette. Den har vært et nyttig middel for å få frem sidene i en sak. Nå lages det underholdningsprogam der målet er å få frem kontroverser, og ordet debatt bare klistres på ukritisk.

Spørsmålet blir om vi egentlig ønsker å få våre oppfatninger utfordret? Våre syn potensielt endret? Eller trives vi best i vårt eget lille ekkokammer? Kanskje har hverdagen blitt så travel at vi verken makter eller ønsker å høre på argumentasjon. Vi vil heller bare heie på laget vårt. Vi har det jo tross alt så bra her i Norge. Kanskje har debatten mistet sin appell. Den har derimot ikke mistet sin verdi. Håpet mitt er at media rekker å oppfatte dette før neste valg.

 

Gjesteinnlegg av Hans-Christian Ristad