Den farlige utvanningen av rasisme-begrepet

Jeg har alltid vært av oppfatningen at det hviler et større ansvar på meg som fotball-fan å ta klart og tydelig avstand fra rasistiske hooligans, enn for en vilkårlig person helt frakoblet idretten. Den type positiv sosial kontroll jeg kan utøve overfor andre fotball-tilhengere vil nok ha mer å si for dem, enn belærende innlegg fra noen de ikke har et forhold til.

På samme måte mener jeg moderate kristne har et ekstra ansvar for å ta et oppgjør med den fiendtlige holdningen enkelte kristne har til homofile. Rett og slett fordi de nok ikke vil være spesielt innstilt på å lytte til hva jeg, en ateist, har å si. Men om det kommer fra andre som deler deres tro har budskapet større sannsynlighet for å nå frem.

Derfor synes jeg det var sterkt av Knut Arild Hareide å gå i Pride-paraden, vel vitende om hvilke reaksjoner det måtte vekke hos de mest konservative av hans velgere. Og jeg synes det er gledelig å se at paven i dag går ut med følgende beskjed til prester som har begått overgrep: «Convert and hand yourself over to human justice, and prepare for divine justice.» Siden hans ord nok vil veie tyngre enn om en sekulær autoritetsperson sa det samme.

Dette er i utgangspunktet holdninger jeg ikke har tenkt på som spesielt kontroversielle, men snarer ren sunn fornuft og et utslag av normal solidaritetsfølelse og anstendighet. Vi har alle et ansvar for å forsøke å ivareta de miljøene vi selv velger å være en del av.

Dette var frem til i dag, hvor jeg ble gjort oppmerksom på en endring i Store Norske Leksikon sin definisjon av rasisme. For siden jeg har også inkludert muslimer i denne tilnærmingen, i troen på at man skal behandle alle mennesker likt, uavhengig av deres tro, hudfarge, legning eller kjønn, har jeg utilsiktet gjort meg selv til rasist:

«Diskriminering av mennesker ut fra inndeling i grupper kan være mer eller mindre forankret i klassiske rasistiske forestillinger om arvelige biologiske og mentale kjennetegn. Dette har den britiske rasismeforskeren Ali Rattansi betegnet som «hard rasisme», til forskjell fra såkalt «mykere» former, som viser til kategorisering av mennesker som moralsk laverestående på bakgrunn av deres kulturelle og religiøse tilhørighet.

Mange norske muslimer blir eksempelvis spurt om å ta avstand fra islamistisk terror, selv om de aldri har ytret sympatier for slik vold. Dette kan sies å være en «mykere» form for rasisme ifølge Rattansi.»

Jeg har nemlig ved flere anledninger tatt til orde for at moderate muslimer (som utgjør det store flertall) bør markere avstandtagen fra islamister og fundamentalister. Årsaken til dette er ikke noen annen enn den er i tilfellet med kristne: Fordi jeg tror ikke min stemme, som ateist, vil ha samme sjanse som stemmene til andre muslimer når det gjelder å nå frem til dem som kan være på vei til å bli radikalisert.

Dette handler ikke om å holde noen ansvarlig for andres handlinger gjennom deres delte gruppetilhørighet, men å vektlegge at alle bør være seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å promotere positive holdninger i sine egne miljø.

Ikke minst kan vi nå havne i den bakvendte situasjonen hvor en av mine ikke-troende venner med minoritetsbakgrunn kan anklages for rasisme for å ha oppfordret en etnisk hvit norsk konvertitt til Islam om å bidra til å motvirke radikalisering.

Det forkommer meg direkte skremmende å se et så viktig begrep som rasisme utvannes på denne måten, hvor det mister all sin betydning og verdi. For det finnes helt klart ekte rasisme i samfunnet, noe vi alle har et ansvar for å ta på alvor, og bekjempe. Men ved å tømme ordet for innhold skaper man bare forvirring og utvisker nødvendige skillelinjer.

Når snart hvem som helst kan sies å være rasist av en eller annen svakt begrunnet årsak blir det snart ingen igjen til å ta kampen med de virkelige rasistene. Samtidig som det å kalles rasist nærmest blir uten betydning, og til og med oppfattes som en hedersbetegnelse, slik Trumps tidligere valgkamp-sjef, Steven Bannon, argumenterte for.

Slik blir de som hevder å være opptatt av å kjempe mest iherdig mot rasismen noen av dem som gjør størst skade på denne kampen. Og ironisk nok skyldes det hele tilsynelatende en misforstått omtanke for muslimer, som defineres som en marginalisert gruppe med behov for å skjermes mot ord alle andre er forventet å takle. Som kan sies å være et utslag av det som kalles de lave forventningers rasisme, og isåfall vil bety at etter deres egen logikk er det de selv som er de virkelige rasistene i denne farsen.