Det store sviket

Jeg har vært på mange arrangement som kan arkiveres i kategorien politikk/samfunn, men føler likevel behov for å fremheve kveldens debatt i regi av tankesmien Agenda som en av de mest positive opplevelsene jeg kan erindre. Her ble de viktige temaene æreskultur og sosial kontroll tatt opp, i forbindelse med lanseringen av Wenche Fuglehaugs nye bok, “Det store sviket – Æresvold og æresdrap i Norge”. En bok jeg ser frem til å lese med stor interesse, samtidig som jeg må vedkjenne at jeg nærmest kvier meg for å bli bedre kjent med den tragiske historien den forteller.

I panelet, som var ledet av Agendas Marte Gerhardsen, satt Dana-Æsæl Manouchehri, generalsekretær i Likestilling Integrering Mangfold (LIM), Merete Munch, tidligere spesialutsending for Irak og Jordan, Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Shahram Shaygani, lege, psykiater, blogger og leder for Senter for Sekulær integrering (SSI), og Monica Lindbeck, bistandsadvokat for jenter og kvinner og utsatt for æresvold- og drap.

Det var både uvant og gledelig å se representanter for venstresiden og det offentlige Norge innrømme med så stor grad av oppriktighet, så stor grad av selvransakelse, at det har forekommet berøringsangst overfor disse og beslektede tema i en årrekke her til lands. Ikke minst var det befriende å se det åpenhjertige oppgjøret med den lemfeldige bruken av stigmatiserende begrep som rasisme og fremmedfrykt. Hvor en stor del av dem som forsøker å motarbeide denne type kvinneundertrykkelse i minoritetsmiljø anklages, enten direkte eller indirekte, for å ha en skjult fordomsfull agenda.

At det tydelig ble sagt ifra fra ordstyrer Gerhardsen at dette skal det være slutt på nå, fremstår som et vannskille i det offentlige ordskiftet. Og vil forhåpentligvis være med på å bane vei for en mer uredd, ærlig og ikke minst konstruktiv tilnærming til innvandring og integrering i årene som kommer.

Samtidig må jeg innrømme at det var med en viss bismak man skulle gi applaus for, slik hele salen gjorde, det som burde vært de mest elementære selvfølgeligheter: Som at alle barn skal ha samme rett til vern mot vold, uavhengig av deres kulturelle bakgrunn. Og at vi ikke må la fintfølenhet overfor andre kulturer, gode intensjoner og misforstått iver etter å fremstå som mest mulig antirasistisk føre til at vi overlater disse barna til sin skjebne.

Som forfatteren selv påpekte innledningsvis: Hovedpersonen i hennes bok, Sarah, er nå flyktning i Norge for andre gang i sitt liv. Først flyktet hun fra sitt hjemland, deretter fra kulturen som fulgte med henne derfra. Sviktet av både sin egen familie, og av det norske samfunnet. Da gir tittelen på boken seg selv. Vi har ikke råd til å svikte flere barn som Sarah.

Og etter kveldens arrangement er jeg mer positiv enn på lenge for at vi skal klare å unngå nettopp det.

___________

Man kan høre første halvdelen av debatten på P2 via denne linken.