Før englene daler ned i skjul

Publisert av Renate Gulbrandsen den 19 December 2017

Det går mot jul, og jeg venter i spenning på årets versjon av debatten rundt skolegudstjenester, religiøse julesanger rundt juletreet og hva det vil si å være norsk. Nei, nå lyver jeg. Jeg gruer meg, for denne delen førjulstradisjonen minner meg litt for mye på at det er en del mennesker i det ganske land som fremdeles mener at det å være kristen nærmest er en forutsetning for å være ordentlig norsk.

Jeg har vært så heldig å vokse opp med en sekulær julefeiring. Jeg var godt kjent med juleevangeliet, vi hadde av og til en julekrybbe, og jeg skrålte og sang gjerne at et barn var født i Betlehem, at en krybbe var vuggen og at folk vandret dit fra hver en verdens krok. Men for meg var Jesusbarnet, de hellige tre konger og engelen Gabriel like virkelige som julenissen og reinsdyret Rudolf (jeg fant ut at jeg ikke trodde på noen av dem omtrent samtidig). Vi gikk ikke i kirken, og høytiden handlet om samvær, lys i mørketiden og å gi gaver til dem man var glad i. Jeg elsket julen, og gjør det fremdeles.

Jeg tror alle i Norge har en unik oppfatning av hva julen egentlig er, hvordan den skal være, hvordan den kan være og hva som er totalt uakseptabelt, uansett om vi er etnisk norske, barn av innvandrerforeldre eller har kommet til Norge i voksen alder. Hvordan og når man pynter, hva man spiser, hvem man feirer med, om man i det hele tatt feirer. Uansett om vi er religiøse eller ikke, østlendinger eller vestlendinger. Vi har egne tradisjoner, noen vi skaper i voksen alder, noen som har vært i familien i generasjoner. Vi velger blant det gamle og skaper nytt, uansett hvor vi bor og uansett hvem vi er, og uansett om julen er en høytid man betrakter som en utenforstående, som førstegenerasjonsfeirer eller som innehaver av opptil flere tradisjoner som er minst to generasjoner gamle. For noen er julen sesongen for blinkende lys og veldig mye julebrus, for andre andektige forberedelser til å feire Frelserens komme, og for atter andre en tid man ser frem til med barnlig forventning og glede mens man tenner lys og nynner julesanger, og tenker mer på nissen enn på Jesus. For hvem feirer egentlig jul akkurat slik deres oldeforeldre gjorde det? Om du kommer fra en ekstremt motstandsdyktig familie, har du kanskje arvet tradisjonene fra ett sett med oldeforeldre og nektet å endre på noe som helst, men, for å parafrasere Tim Minchin i hans ikke-religiøse julesang, «White Wine in the Sun», er ikke det å være seiglivet det samme som å være verdifull, og vi bør alltid vurdere og revurdere våre holdninger og vaner for å forsikre oss om at det vi holder fast ved, faktisk har en verdi. Og ikke minst: skal vi påprakke alle landets skoleelever en tradisjon, bør vi være fordømt sikre på at den har en relevans og verdi.

Og har skolegudstjenestene noen verdi? Jeg mener nei – de er ikke bygget opp som noe elevene skal observere for å lære hvordan kristne gjør ting, det er ren forkynnelse, det signaliserer at skolen anerkjenner kristendom som mer riktig enn andre trosretninger, og at hensynet til barn av kristne foreldre veier tyngre enn hensynet til andre barn. Norge er ikke lenger et kristent land, det er et land med mange mer eller mindre religiøse kristne, men også med ateister, agnostikere, muslimer, jøder, hinduer og folk med ørten andre livssyn.  Og dette handler ikke om å forby julegudstjenester, eller forhindre barn fra å bli indoktrinert i tide, det handler om at det ikke skal drives med forkynnelse i skoletiden, og at en livssynsnøytral markering av at skoleåret er over vil inkludere alle – så kan barn av kristne foreldre delta sammen med sine foreldre i det deres menighet har av opplegg for julehøytiden. Jeg anerkjenner absolutt at vi har en kristen kulturarv, at mange språklige bilder kommer fra Bibelen, at den har påvirket litteratur og filosofi gjennom 2000 år. Men det er hverken intensjonen bak eller resultatet av en årlig gudstjeneste å få de unge håpefulle til å reflektere over kristendommens innvirkning på vår kultur, den er bare en malplassert levning fra en tid der alle hadde en fordømt plikt til å tro og mene det samme. Sannelig, jeg sier dere: frem med beskjæringssaksen!

Så blir kanskje ikke julen på skolen den samme for dine barn eller barnebarn som den var for deg, men dine barn og barnebarn vokser tross alt ikke opp i den samme virkeligheten som du gjorde, og deres medelever – barn og barnebarn av mennesker med en annen bakgrunn og virkelighetsforståelse enn deg, har en like stor rett på en hyggelig og inkluderende avslutning av året. Og om du er av det kristelige slaget, er du naturligvis velkommen til å la de små barna komme til Jesus i julen. Bare legg besøket utenfor skoletiden. Avtale?