Er det mulig å identifisere seg med mennesker som ikke er som deg selv?

Spørsmålet er akutt. Norsk offentlighet inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så stor splid og polarisering i amerikansk og britisk offentlighet, med ødeleggende konsekvenser for ytringsfrihet og politikk.

I går ble norsk kulturdebatts egen Voldemort, Kjetil Rolness, møtt med dette “argumentet” i VG:

“Du er 35 år eldre enn meg og så vidt jeg skjønner heterofil. Det betyr at du ikke kan identifisere deg med de tre kategoriene jeg trekker fram: ung, homofil eller kvinne.”

Det interessante her er verken Rolness, eller den unge mannen som skrev det, men hvor symptomatisk denne tenkemåten er for de sosialt bevisste aktivistene som bekjenner seg til den identitetspolitiske måten å se verden på. I identitetspolitikkens verden vendes alle grunnleggende liberale prinsipper på hodet: Er du ikke akkurat som meg, kan du heller ikke forstå, eller identifisere deg med meg. At denne tankemåten fremmes mest aktivt av mennesker som påstår de kjemper den gode sak, for toleranse og mangfold, er et av vår tids største paradokser. Identitetspolitikk er nemlig alt annet enn progressivt. Identitetspolitikk er først og fremst intolerant, reaksjonært, totalitært, antihumanistisk og orwelsk (“War is peace. Freedom is slavery. Ignorance is strength”)

Simone de Beauvoir drømte en gang om en verden der «Det å være menneske er langt viktigere enn alle de særegenheter som gjør menneskene forskjellige fra hverandre.» Der har du et progressivt ideal å strekke seg etter – if there ever was one. Et ideal helt i tråd med dette: “I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin, but by the content of their character”.

I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, pigmentering, legning, alder. Bortsett fra at dette er dypt rasistisk, er det to problemer her: Det ene er politisk. Det andre handler om vår felles menneskelighet.

Prøv å be hvite heteroseksuelle menn i det amerikanske rustbeltet som sliter med å få endene til å møtes, til å “check their privilege”. Be dem gjerne sammenligne sin “privilegerte” status med studenter som fordyper seg i interseksjonalitet på Yale, Harvard eller andre av identitetspolitikkens arnesteder – og se hvordan det går. Så kan du i neste omgang prøve å reflektere litt over hvorfor disse menneskene så aktivt bidro til å gjøre Donald Trump til president.

Fornekter du min evne til å forstå deg, selv om vi er forskjellig, forkaster du samtidig troen på menneskers vilje til empati og solidaritet. Det er banalt, men mennesker har følelser og utfordringer som ligner på andres, selv om de ikke deler samme kjønn, legning og/eller pigmentering. Er det ikke derfor vi fremdeles lar oss berøre av historier som er tusenvis av år gamle? Eller er fortalt av mennesker som er annerledes enn oss selv? Til og med hvite, heteroseksuelle menn som pusher femti har denne evnen. Enten du tror det eller ikke.

Som jeg har sagt før: This is no laughing matter. Ramler vi ned i det identitetspolitiske kaninhullet, har vi “a world of hurt” foran oss. Og det er den progressive venstresiden som har mest å tape når det reaksjonære tilbakeslaget tvinger seg fram. Akkurat som vi har sett med Trump.

Selv sier jeg som Camille Paglia: “Stop imposing the heavy burden of identity on people. Just let them live and breath!”

 

Gjesteinnlegg av Alex Iversen.