Ideologiens innflytelse på radikalisering

Hvis vi inkluderer verden utenfor Europa, er det lenge siden selvmordsangrep var en overraskelse. Bare nylig rapporterer The New York Times (18. desember 2016) om en ISIS selvmordsbomber som tok livet av 48 mennesker i Yemen. Terroristen var forkledt som en funksjonshemmet mann. (mens dette innlegget blir formatert har tolv mennesker blitt drept og rundt 50 blitt såret i Berlin som politiet i øyeblikket mistenker er et terrorangrep.)

I første delartikkel har vi sett på hvor noe av denne villigheten til å dø kommer fra. I forrige delartikkel problematiserte vi hva som er årsak og hva som er symptom på radikaliseringsprosessen. I denne siste delen fortsetter vi vår gjennomgang av terrorforskeren Alex Peter Schmid sin litteraturgjennomgang av radikaliseringsprosessen med fokus på islamsk terrorisme. Først omtales viktigheten av det sosiale nettverket og miljøet som tillater fremveksten av et mer radikalt tankesett. Deretter ser vi på hvordan selve ideologien – religiøst eller ei – former handlingsmønsteret til terroristen. Til slutt svinger vi innom en av de mer originale tenkerne som har hatt stor innflytelse på nåtidens islamsk terrorisme og undersøker hvor hatet for vestlig kultur kan komme fra.

6. Sosiale nettverk og miljøer er avgjørende for å trekke sårbare inn i terroristgrupper

Radikaliseringsprosessen bør ikke bare bli forstått på individnivå (mikronivå), men også på hva Schmid kaller mesonivå og makronivå. I førstnevnte finner vi det bredere radikale miljøet der narrative finner støtte, ikke nødvendigvis for vold, men som en nødvendig kile for å splitte vår felles humanisme – vårt felleskap og likheter – til en ‘oss-dem’ tenkning. Eksempler på slike miljøer vil være det muslimske brorskap, Hizb ut-Tahrir og norske IslamNet eller Profetens Ummah. Disse nettverkene består for det meste ikke av terrorister, men er fylt opp av islamister som gir rom for sympati med de voldelige ekstremistene sin ideologi og metapolitikk. Blant de radikale diasporamiljøene vil man også typisk finne en utrettelig evne til å tilskrive seg en offerrolle i samfunnet de lever i. Terskelen for oppfattet krenkelse er lav, og ikke sjeldent har myndigheter i tolerante samfunn forsøkt å samarbeide med disse gruppene for å dempe unna den opplevde misnøyen.

I slike tilfeller kan myndigheter gå i baksmell. Som Lorenzo Vidino skrev i sin rapport om britiske forhold; Noen av de utvalgte samarbeidspartnere for å imøtekomme ‘sinte unge muslimer’ er selv i forkant av å påfylle sinne og misnøye mot britisk utenrikspolitikk, vestlige sosiale verdier og den påståtte stat-sanksjonerte islamofobien. Det bør forstås at dette er islamistiske miljøer, og ikke konservative muslimer som sådan.

Mye kan også bli sagt om de religiøst konservative miljøene – hvilket utgjør majoriteten av verdens muslimer – og de holdningene som finnes her. Om enn ikke dette miljøet er så viktig for radikaliseringsprosessen, så er det likevel et problem for å samle verdens befolkning på et felles verdigrunnlag tuftet på menneskerettigheter.

Schmid peker på noen mulige indikatorer for miljøer som fostrer et bredere radikalt miljø. To slike indikatorer er at gruppen fordømmer andre muslimer som ikke følger en streng religiøs skikk, eller opptrer ‘riktig’, som ikke-muslimer, og at religion blir en referanse for alt man gjør. IS gjør så klart dette i ekstrem grad, men Fahad Qureshi er i samme ideforretning. Han har selv fremlagt IslamNet sine meninger som om de reflekterer den ‘sanne’ sunni islam og erklært ‘jihad’ imot de mer liberale og progressive muslimene. Deres identitet som muslimer trekkes ikke bare i tvil. Linda Noor, et eksempel på de mer liberale muslimene, blir en fiende av islamsom må nedkjempes. Slik hamrer islamisten på kilen som til slutt kan gi voldelig xenofobi. Dette leder meg til Schmids siste punkt relevant for denne artikkelen.

7. Ideologi spiller ofte en viktig rolle da den gir den sanne troende et license to kill

Rapporten om radikalisering fra den europeiske kommisjon sin ekspertgruppe på voldelig radikaliseringen påpeker at ideologien er en viktig og konstant faktor i radikaliseringsprosessen. Den er essensiell for aksept av vold som en legitim metode for konfliktløsning. Det kognitive rammeverket – terroristen sitt tankesett – springer ut fra eksklusive og xenofobiske ideologier som samtidig tilbyr en meningsrik identitet med gruppen. For sunni ekstremister er gruppeidentiteten samlet omkring en utopisk tro på kalifatets gulltid, martyrdom og jihad, hentet ut fra en bokstavelig og normativ lesing av Koranen og Hadithen. Offermentaliteten og det konspiratoriske narrativ om ‘vesten mot muslimer’ er videre brensel på bålet for prosessen til ekstremisme.

En ‘fordel’ med den religiøse ideologien til Global Salafi Jihad er dog dets forutsigbarhet. Vi vet hva de jobber imot og de har ikke problemer med å stave det ut for oss. Vi må likevel se til andre ideologier for å illustrere hvordan de viktige forskjellene er med på å skulptere adferden til deres ekstreme forkjempere.

For tross deres undertrykkelse og forfølgelse har ikke ekstreme Tibetanske buddhister produsert en interkontinental dødskult analog til Globale Salafi Jihad mot Kinas kommunisme eller deres ‘verdier’. Langt flere har dødd i Kinas okkupasjon av Tibet enn Israels okkupasjon av Palestina. Allikevel finnes det ingen buddhistisk analog til Hamas eller Hizbollah, ei heller har kristne palestinere, som lever under den samme undertrykkelsen som deres muslimske naboer, produsert noe som ligner på Hamas. De ekstreme Tibetanske munkene setter fyr på seg selv i solidaritet med sin religiøs-nasjonale identitet. De mest dedikerte og hengivende munker og praktikanter, som munken Palden Gyatso, vil selv etter flere tiår i kinesiske fengsler bevare sin medfølelse og omsorg overfor sine torturister. Dette er ikke tilfeldig. Det er en direkte kobling mellom denne formen for ‘ekstremisme’ og fokuset på medfølelse i deres religiøse ideologi. Gyatso sin ‘radikale’ tro har med andre ord gjort han mindre voldelig, ikke mer.