Commodore Grace M. Hopper, USN (covered).

Kultur? Biologi? Ja, takk! Begge deler!

Publisert av Tor Martin Austad den 26 September 2017

En av de store nyhetssakene forrige uke har omhandlet et internt memo hos Google. Innholdet i og motivasjonen bak dette memo ser det ut til å være flere tolkninger av, avhengig av hvem som ytrer seg. Media har i stor grad stemplet forfatteren bak dette memo, James Damore, som en kvinnefiendtlig mann med ønske om å skape kvalme og ubehag på egen arbeidsplass. Det samme bildet blir malt av tilhengere av den venstreorienterte identitetspolitikken, som gjerne mener at alle forskjeller mellom menn og kvinner nærmest utelukkende er sosiale konstruksjoner. Vi biter oss også merke i at det virker som om flere av disse ikke engang har lest dokumentet de kritiserer.

Damore selv hevder han ønsket å rette fokus på det han mener er en helt feil tilnærming i kampen for et mer likestilt arbeidsmiljø hos Google. Han ønsker f.eks. at opplæring innen lønnsforhandlinger ikke utelukkende skal tilbys kvinner, men også menn. Da dette er en utfordring for alle mennesker og ikke bare noe kvinner sliter med. Han foreslår å tilpasse programmeringsarbeid til å passe bedre med det som, han argumenterer for, er kvinners biologiske anlagte styrke. Med tiltak som mer gruppearbeid og «par-programmering» (Hvor to og to programmerere jobber sammen og løser utfordringer med drøfting og dialog) for å nevne noen. Han lener seg på forskning innen biologi og psykologi i sin argumentasjon og sier aldri at menn er bedre enn kvinner. Bare at de er gjennomsnittlig forskjellige på relevante områder.

Menn i IT har flere forbilder og rollemodeller de kan se på. Bill Gates, Steve Jobs, Steve Wozniak og Linus Torvalds er alle ikoner innen IT-miljøet og mange menn drømmer å kunne bli en Jobs, eller bli en Wozniak. Vi kan fint argumentere for at dagens menn i IT-bransjen står på skuldrene til disse mennene. Men det som veldig få er like fullt klar over er at Gates, Jobs og Wozniak sto på skuldrene til vel så store kvinner:

  • Ada Lovelace, som på midten av 1800-tallet skrev verdens første dataprogram.
  • ENIAC-kvinnene som alle bidro utrolig mye til det vi i dag bygge våre applikasjoner på.
  • Og ikke minst Grace Hopper som var en pioner innen programmering, og som utviklet programmeringsspråket COBOL. Et språk som fortsatt er i bruk den dag i dag.

Commodore Grace M. Hopper, USN (covered).
Grace Hopper, bilde fra Wikimedia Commons.

Hvor er Hollywood-filmene om disse kvinnene? Hvor er popkulturens omfavnelse av Grace Hopper som den har omfavnet Steve Jobs? Vi har helt klart et problem med hvordan samfunnet fremstiller IT-bransjen og deres helter. Kanskje det hadde vært mer motiverende for kvinner å bygge videre på arven etter Grace Hopper eller Ada Lovelace hadde de faktisk visst at disse kvinnene eksisterte og hva slags bidrag de har gjort for dagens teknologiske samfunn?

Det er med andre ord flere utfordringer vi har når det gjelder kultur som vi må finne en løsning på dersom vi ønsker å få et mer likestilt arbeidsmiljø innen IT-bransjen. Så kan jo det faktisk hende at kultur ikke er den eneste utfordringer vi har og at det er andre ting, som biologiske forskjeller, vi burde ta hensyn til.

 

Vår biologiske arv er ulik.

Det er ikke å se bort i fra at variasjon i preferanse og evner blant menn og kvinner er delvis et følge av vår biologiske arv. Menn og kvinner har nemlig hatt ulike evolusjonære utfordringer som måtte løses forskjellig. Det har ført til ulike seleksjonspress på vår psykologiske utvikling, og har vært helt avgjørende for å løse disse utfordringene. Derfor blir det et selvbedrag å påstå at vår ulike evolusjonære utfordringer ikke har hatt noen påvirkning på det viktigste verktøyet som fikk oss hit, hjernen.

Det essensielle, som lett kan glemmes, er at arv og miljø har utviklet seg synkront gjennom hele menneskets historie, til at de nå ikke lenger er mulig å skille de fra hverandre som utelukkende årsaker til våre adferdsmønstre. Arv og miljø er ingrediensene og vi er kaken. Om vi derfor velger å overse vår iboende biologi som en faktor, men heller har et verdensbilde hvor vi er blanke ark som kulturen kan formes fritt, vil vi bygge retningslinjer som er feilaktig grunnet i virkeligheten og skadelige for alle parter. Oppskriften vil mangle noen essensielle ingredienser. Det er dette James Damore argumenterer for i sitt memo.

Han gjør rett i å påpeke at det ikke alltid er så stor forskjell i egenskapene til en gjennomsnittlig mann og gjennomsnittlig kvinne, og at ingen individer bør bli identifisert på grunnlag av et empirisk mønster på populasjonsnivå. Vi bør derimot stille spørsmål ved hvilken grad kjønn forklarer variasjon, snarere enn hvorvidt kjønnsforskjeller i det hele tatt eksisterer.

Et annet viktig poeng som ikke ble nevnt og dermed faller bort er den ulike spredningen i normalfordelingen hos kjønnene, hvor mennenes kurve er flatere og bredere. Det vil si at menns evner kan variere mye mer, som videre tilsier mange flere menn enn kvinner på de ytre ekstreme delene av spekteret. Dette kan gi merkbare utslaget på kjønnsfordelingen i blant annet karrierevalg og rekruttering, avhengig av type yrke og kriteriene som settes opp til stillingene. Stillinger som har mer ekstreme og spesialiserte kriterier fører til at det rekrutteres fra utkantene i denne normalfordelingen hvor altså flere menn befinner seg og kjønnsgapet er altså større.

 

Let the chips fall where they may.

Betyr det at diskriminering og fordommer ikke påvirker kjønnsfordelingen? Jo, selvsagt gjør den det. Vi bør alle ha som mål at slike faktorer lukes ut, og streber etter et egalitært samfunn der alle har fritt spillerom og like muligheter. Vi har da lov å være stolte over å kunne si at Norge er blant de mest likestilte landene i verden. Som Damore korrekt påpeker, viser det seg likevel at kjønnsgapet i arbeidskraften ikke bare forblir stort i Norge, men faktisk er større enn hos de mindre likestilte landene. Det er da vi kanskje bør anerkjenne at våre friere spillerom har gitt oss muligheten til å slippe løs våre iboende preferanser og la de komme til uttrykk i valgene vi tar. Når vi lar brikkene få falle fritt hvor de kan, kommer nemlig vår biologi til uttrykk. Det er viktig at vi bruker denne kunnskapen, ikke forkaste den, hvis vi skal jobbe mot bedre likestilling.

Den skjeve kjønnsfordelingen i IT-bransjen har etter all sannsynlighet flere årsaker og det er viktig at vi ikke utelukker mulige løsninger fordi enkelte grupper anser det som politisk ukorrekt. Det er forståelig at noen kan føle seg såret over enkelte påstander, men så lenge påstandene blir presentert på en god, saklig og faktabasert måte må det være takhøyde for å kunne ytre dem. Dersom vi prøver å sensurere vitenskapelig forankret argumentasjon så vil vi aldri kunne nå et mål om en bedre kjønnsbalanse innen IT-bransjen eller i samfunnet generelt.