Mitt halvbrune privilegium

Det helhvite stigma

Av: Yvette Mariann Stornes

For et par dager siden kommentert jeg under en post om kvinnetildekking på Rasjonalitets Facebookside. Kommentarene medførte at jeg for første gang i mitt liv ble kalt rasist. Visstnok hardbarket sådan. Ikke en, men flere ganger. Det var en merkelig opplevelse. For ikke å si ny… Bakgrunnen for anklagen var at jeg er sterk motstander av kvinnetildekking.

Å bli æreskjelt på den måten både på Facebook og min private mobil fikk meg til å føle litt ekstra på noe jeg i grunn ikke tenker så mye på, jeg er faktisk ikke helhvit. Jeg er «halvbrun», som i halvt araber.

Folk registrerer det kanskje ikke med en gang, men de oppmerksomme vil legge merke til det når de tar meg nærmere i øyesyn. Litt pga mitt utseende, navn, men også væremåte. Det hender, faktisk ganske ofte, at jeg får spørsmålet «hvor er du fra?». Det syns jeg er stas, tar det som en kompliment at noen følger godt med og svarer gladelig «halvt norsk, halvt egyptisk libaneser, oppvokst på Løkka, lenge før det var et kult sted».

Jeg er stolt av mitt opphav. Det burde alle være og jeg syns det er både rart og trist at enkelte stritter i mot at de kanskje har et mer sammensatt opphav enn andre. Siden når ble det negativt og hvem gjør det negativt? De som legger merke til det sammensatte opphavet eller de som har det?

Det som kanskje er mer interessant er at jeg de senere år har oppdaget at min halvbrunhet gir meg en slags legitimitet i debatter om innvandring. Jeg kan driste meg til å være mer kritisk til de negative sidene, for de fins, enn helhvite. Ikke minst, når jeg kritiserer de negative sidene av f.eks. at religion virker å ta stadig mer plass i samfunnet igjen, for det gjør den, så er det flere som tar et lite skritt tilbake når de ser at jeg er en halvt araber som påpeker at det faktisk er ugreit:

– at vi nå ved enkelte norske skoler har gjeninnført kjønnssegrering av barn i gym og svømming
– at det å dekke til kvinner plutselig er blitt en fri- og rettighet
– at vi aksepterer det som verre er – at småjenter dekkes til for å skjule sin skjønnhet for menn.
– at kjønnslemlestelse av gutter nå er legitimt ved norske sykehus
– at jenter blir sendt ut av landet for å kjønnslemlestes
– at norske barn «tvangsavnorskes» med vold ved religiøse skoler i andre land
– at sosial kontroll av jenter blir stadig mer utbredt, likeså tvangsekteskap og ekteskap mellom nære slektninger, osv.

Dette er ting Norge hadde kjempet vekk og bort for noen generasjoner siden, men nå skjer det igjen. Og vi må jo være så ærlige å innrømme at det skjer pga innvandring, eller hva?

Men altså, jeg er ikke mot innvandring. Jeg hadde ikke vært her om det ikke var for den, men er man rasist fordi man påpeker de negative sidene? I så fall, er jeg litt mindre rasist fordi jeg er halvbrun og påpeker de negative sidene? Hva med de som er helhvite og påpeker dette, er de mer rasister?

For ordens skyld, jeg tar STERK avstand fra de ytterliggående innvandringskritikerne. Jeg har ikke noe til overs for SD, spesielt ikke den svært stigmatiserende og tendensiøse retorikken de bruker. Jeg syns lite om FrP, men jeg syns også tiden er moden for at vi snakker åpent om de utfordringer globalisering har påført samfunn som gjennom århundrer har kjempet frem likeverd og likestilling. Mer enn det, jeg syns ikke din rett til å mene noe om det skal vurderes utfra graden av farge på huden din så lenge din mening er nyansert og respektfull. For det er ikke respektløst å mene noe om folk, kultur og religion, uansett hvem/hva de/den er, så lenge du gjør det med «innestemme» og argumenterer for ditt syn på en ordentlig måte.

Takk for oppmerksomheten, kjør debatt, men vær grei mot evt. meningsmotstandere, uansett hvem de er og hvilken farge de har på huden.