Når biologien får velge yrke
Hvilke yrker vil kvinner og menn velge hvis de står fritt? Ikke kjønnstypisk, i følge kjønnsforskerne.
(Redigert versjon først postet hos Dagbladet)
Mari Teigen, leder for CORE – Senter for likestillingsforskning ved Institutt for samfunnsforskning avviser at Norges kjønnsdelte arbeidsmarked kommer av at kvinner og menn er friere i valg av yrke enn i andre land. Ved å inkluderer hjemmeværende som et eget yrke, slår hun fast at Norges jobbmarked da vil havne blant de minst kjønnsdelte i Europa, fordi det er så mange andre land hvor en større andel kvinner ikke er i arbeid.
Ønsker vi å se på hvilken type idrett kvinner og menn er aktive i, blir det uærlig å inkludere de som ikke deltar og kalle det for en idrett. På samme måte, skal vi se på kjønnsfordelingen blant de som har tatt et yrkesvalg, blir det direkte misvisende å inkludere de som heller er hjemmeværende. Da blander man kjønnsdelt arbeidsmarked med kjønnsdelt samfunn.
Det er ikke noe å legge skjul på at kvinner og menn har ulike preferanser, interesser og personlighet. Solide studier peker på at desto mer like muligheter kvinner og menn har, desto mer avviker deres spekter av personligheter og preferanser. Når vi da minimerer de kulturelle og sosiale begrensningene, så maksimerer vi samtidig våre biologiske forskjeller. Vår personlighet kommer altså mer til uttrykk, også gjennom yrkesvalg.
En offentlig helse- og omsorgssektor innfrir kvinners relativt sterkere preferanse for sosial trygget, velferdsgoder, mindre konkurranse, liten risiko og å kunne jobbe med mennesker. Menn er generelt mer tilbøyelig i å velge yrker med høy konkurranse og risiko. I land med svak velferdsstat, mangel på kjønnskvoter og sosial sikkerhet har man ikke den samme luksusen i å være kresen.
Det større bildet
Et viktig poeng er at denne trenden med større kjønnsdeling i mer likestilte land går i motsatt retning av hva sosialkonstruksjonistene og kjønnsforskere hadde forutsett – at de kjønnsspesifikke rollene ville bli mer dempet desto mer likestilt samfunnet er. De har selvsagt rett i at sosiale strukturer som kjønnskvoteringer og andre insentiver kan styre oss i den grad at det kan redusere kjønnsdelingen noe. Men at slike tiltak må til for å oppfordre flere i å velge kjønnsutypisk, er et stort hint om at yrkespreferansene blant kvinner og menn i utgangspunktet er noe forskjellige. Et hint Teigen og CORE ikke ønsker å anerkjenne.
Man skulle tro at likestilling hvor friheten til å velge ut i fra egne iboende preferanser, om det er seksuell partner eller yrke, er noe vi kan glede oss over. For kjønnsforskerne kan likestillingsutviklingen bare gå i én forutbestemt retning – der kvinner og menn velger likt.