Når vitenskap blir personlig

Publisert av Tor Martin Austad den 22 May 2018

Først postet hos Darwinist.no

De fleste godtar evolusjonære forklaringer på dyrs adferd. Men hvorfor er vi så motvillige til å akseptere de samme forklaringene på menneskets adferd, selv om den følger de samme mønstrene?


E
r temaet i samfunnsdebatten ‘kjønn’ er det ingen vei utenom: For å forstå dynamikken mellom oss mennesker må vi først forstå mennesket. Pattedyret. Primaten. Homo sapiens. Der adferden hos alle andre arter fint kan forklares ut i fra biologiske vilkår, blir dette likevel en meget kontroversiell forklaringsmodell for å beskrive menneskelige- og spesielt kjønnsspesifikke adferdsmønstre. Hvorfor oppstår det alltid slike sterke innsigelser når hard vitenskap setter mennesket og kjønn under lupen?

Kjønn er først og fremst personlig og utgjør en stor del av identitetsfølelsen. Tilsynelatende har vi alle personlige erfaringer som vi ønsker å kaste inn i den faglige debatten. Disse sterke meningene, samt mangel på kunnskap vil gjøre det ekstra utfordrende for utenforstående å dra nøkterne slutninger, hvor aksept til forskningen oftest avhenger av om resultatet samsvarer med egne erfaringer.

Kjønn er også politisk. Sterke meninger og politisk ideologier tåker våre evner til å skille mellom hva som er fra hvordan ting bør være. Stemmer ikke forskningen overens med vårt politiske ståsted mistenkeliggjøres det hele som uvitenskapelig. At mennesket er noe unikt, brutt fri fra naturen og med evne til å bli det en vil, er et betydelig mer appellerende budskapet. Et narrativ som politikere ikke har råd til å velge bort. Til og med de mest disiplinerte forskere kan ha problemer med å skille mellom ‘er‘ og ‘bør‘. En mer appellerende teori gir likevel ikke en mer nøyaktig beskrivelse av virkeligheten bare fordi den har noble intensjoner.

Derimot er kjønn også biologisk. Naturvitenskapen har ikke som intensjon å beskrive hva som er moralsk eller oppnå politiske mål. Det den kan gjøre, er å gi en objektiv beskrivelse av virkeligheten slik at vi kan ta de mest innsiktsfulle avgjørelsene. Evolusjonspsykologi som forklaringsmodell fungerer optimalt i sammenheng med andre fagfelt, men fjerner vi den helt fra ligningen så fjerner vi grunnlaget hvor følelser og adferd utspringer fra.

 

Hva evolusjonspsykologi ikke er

Når evolusjonspsykologi blir formidlet til nye ører vil ofte velkjente feilslutninger og unøyaktige antagelser bli repetert. Om det så er på grunn av liten innsikt eller fordi det strider i mot ens politiske ståsted, skal det ikke mye til for å øke forståelse og aksept til faget. Her er et forsøk på å klargjøre noen begrep og nevne de vanligste fallgruvene som lekfolk er utsatt for når de blir presentert for evolusjonspsykologi:

 

“Dette kan ikke stemme fordi jeg kjenner flere som ikke passer til denne beskrivelsen.”

Evolusjonspsykologer beskriver ikke mennesker i svart/hvitt, og enten/eller. Mennesker varierer voldsomt i egenskap og kvalitet, og evolusjonen drives av denne variasjonen. Empirisk forskning avdekker det større mønsteret og gir oss sannsynlighetsnivåer for hva vi kan forvente. Joda, som i alle andre normalfordelinger finner vi utliggere, men uteliggere avkrefter aldri den større trenden.

 

“Dette tror jeg ikke på, fordi slik adferd skaper ikke et godt samfunn. Biologien er jo bare en unnskyldning for uønsket adferd.”

Her må vi skille mellom et normativt og deskriptivt utsagn. Når vitenskapen beskriver menneskets natur er dette som sagt et empirisk avtrykk. Den tilbyr ikke en videre vurdering eller etisk bedømmelse. Altså, bare fordi noe er, tilskrives det ikke hva det bør være.

Et eksempel på en deskriptiv påstand: Menn har et mye høyere nivå av testosteron enn kvinner og er derfor mer voldelig tilbøyelig og seksuelt opportunistiske.

Et eksempel på en normativ påstand: Seksuell trakassering og vold er uønsket adferd.

 

“Dette kan jeg ikke godta, fordi hvis det er sånn vi er skrudd sammen så er det vel ingen vits å strebe etter å bli bedre?”

Dette er en gammel myte kalt biologisk determinisme. Nei, vi er ikke determinert av våre gener. Vi er komplekse vesener som lever i dynamisk miljøer. Vi har evne til å estimere situasjoner og handlinger, plukke opp ny kunnskap, lære fra tidligere erfaringer og andres tilbakemeldinger, og derav endre vår adferd.

Skulle vår væremåte vært 100% forutbestemt av våre gener ville det uansett ikke vært mindre sant. Det hadde vært en nedtur, men like mye en realitet.

 

Proksimate og ultimate forklaringer:

Proksimate forklaringer forteller hva det er vi faktisk observerer, og beskriver de nærmeste årsakene som forårsaket resultatet, altså hvordan det utfoldet seg.

Et eksempel: Hva gjorde mannen voldelig? Jo, en truende situasjon som utløste et raseri. Og hvordan ble raseriet trigget fram? Mannens testosteron-nivå økte og forsterket aktiveringen i amygdala og hypothalamus i hjernen.

Biologiske ultimate forklaringer derimot gir en underliggende begrunnelse på hvorfor vi har blitt utrustet med et slikt utvalg av følelser. Hvilken evolusjonær funksjon har adferden hatt i å øke sannsynligheten for at individet overlever eller reprodusere seg? Sjalusi, hat, kjærlighet, lyst, angst, fobi, avsky, empati, frykt. Spekteret av følelser som vi finner universalt i alle mennesker forlanger en ultimat forklaring. Noe bare evolusjonspsykologien kan tilby.

 

“Evolusjonspsykologi er bare ‘just-so-stories’ som ikke kan verifiseres.”

En god vitenskapelig teori skal ikke bare gi en forklaring på hva vi har observert. Enda viktigere er dens evne til å komme opp med testbare prediksjoner. Selve styrken til en teori måles nemlig relativt til dens prediksjonskraft, det vil si hvor treffsikre våre teoretiske forutsigelser viser seg å være når vi deretter går ut og måler. Det er her evolusjonsteorien skinner i forhold til andre teorier. Det viser seg nemlig at det råder en enorm prediksjonskraft når vi antar at menneskets kognitive evner og adferd har blitt formet til å løse forhistoriske problemstillinger. Til tross for store kulturelle og individuelle variasjoner kan evolusjonsteorien forutse flere bestemte adferdsmønstre ut i fra miljø, sosial kontekst, kjønn, aldre, og karakter.

’Just-so-stories’ kommer altså på ingen måte fra evolusjonspsykologi-faget, men snarere fra fagfelt hvor teoriene mangler denne evnen til å forutse. Bruker vi ikke teorien til å sette opp falsifiserbare hypoteser før man går ut og måler blir dette som å forske tilfeldig i blinde. Å komme med ad hoc forklaringer på allerede-observerte hendelser styrker på ingen måte teorien. Fag som bygger sine teorier på denne måten bør snarere vurderes som uvitenskapelige.

Land som Tyrkia og USA handikapper sine unge borgere når de frarøves kunnskap om artenes opprinnelse på grunnlag av motstridende ideologiske overbevisninger. Som følger vil deres vitenskapelig progresjon forkrøples. I Norge har vi heldigvis allment akseptert evolusjonsteorien som en del av den etablerte vitenskapelige forståelsen. Dessverre gjør vi det samme som Tyrkia og USA når vi, av politiske og ideologiske grunner, unnlater å ta evolusjonspsykologien på alvor.

Å unngå pålegge våre egne forventninger på naturen er nemlig nøkkelen til å forstå den. Selv om vi liker å tro det, har vi ikke brutt oss fri fra vår evolverte biologiske- og psykologiske sammensetning. I stedet for å feilaktig avfeie det som utdatert og irrelevant bør vi heller bruke denne kunnskapen til å spille på de rette biologiske strengene, hvor våre indre demoner temmes og våre bedre engler forfremmes (Pinker, 2011).


Referanse

  • Aftenposten. (n.d.). Retrieved from https://www.aftenposten.no/verden/i/JarWJ/Tyrkia-fjerner-Darwin-fra-pensum
  • Pinker, S. (2011). The better angels of our nature. New York: Viking Books.