Om paradokser og maktkamp på venstre fløy

Det er ofte interessant å studere noen av paradoksene i samfunnsdebatten. Over tid har jeg f.eks. lagt merke til at en del av de mer ytterliggående aktivistene på venstresiden har en eiendommelig evne til å fråtse i iøynefallende selvmotsigelser og paradokser, noe som sikkert er en naturlig konsekvens av at «kartet» man benytter ofte ikke stemmer helt med terrenget, akkurat slik det er for den andre ytterfløyen.

En av de største dødssyndene for slike personer er å omtale kvinner med minoritetsbakgrunn som ofre for undertrykkelse i egne miljøer. Her er de kritiske røstene såpass rause at selv forsøk på å ta opp den konkrete situasjonen til de som åpenbart er hardt rammet av heftig undertrykkelse, eller hvor det er temmelig innlysende at det er slike man snakker om, tolkes hjelpsomt som en stempling av absolutt alle minoritetskvinner som patetiske, hjelpeløse ofre. Nei, slik «orientalisme» skal man ikke ha noe av fra hvite riddere i skinnende rustning.

Det er derimot god kutyme å presentere absolutt alle minoritetskvinner (og menn) som ofre for såkalt «strukturell rasisme», for den er som kjent systematisk og overalt hele tiden. Undertrykkelsen kommer med andre ord, i hvert fall i all hovedsak, fra det slemme majoritetssamfunnet, hvor den uhemmede forakten for fremmedkulturelle åpenbart har penetrert hjernebarken til stort sett alle som er. Det er derfor helt legitimt og slett ikke kritikkverdig å ta i bruk grovt stigmatiserende stempler i hytt og pine og generalisere noe helt vanvittig, så lenge stemplene og generaliseringen går i det som anses å være riktig retning. I denne kampmodusen er det «oss og dem» som gjelder, eller mer presist; oss mot dem.

Det reageres forståelig nok også sterkt på dystopiske beskrivelser av et Norge i ferd med å bli shariastat, eller hvor det snakkes om «invasjon av snyltere» o.l. når flyktningestrømmen tiltar. Men selv nøler man ikke med å sette ting til de grader på spissen og hause opp selv regjeringspartier, og i de mest håpløse tilfellene ikke bare de populistiske, til en slags etterkommere av Hitler. Man maler frem fremtidsvisjoner hvor muslimer i Norge åpenbart bør ha reell frykt for den totale utslettelse, og i hvert fall tvangsutsendelse a la Fjordman. Selv nåtiden beskrives gjerne som en eneste kamp, hvor hatet mot muslimer er enormt utbredt, og særlig kvinner med hijab lever åpenbart kontinuerlig i stor fare når de beveger seg utendørs.

Det forekommer hatkriminalitet mot muslimer, og forakten for hijab og andre islamrelaterte fenomener er ikke ubetydelig og må absolutt tas på alvor, men ærlig talt, når man leser budskapet fra enkelte får man inntrykk av at det ikke bare er hos muslimfiendtlige at paranoiaen har tatt overhånd. Slike overdrivelser gagner neppe integreringen. NRKs dekning av Faten-saken hjelper heller ikke. For det er forskjell på flere tusen hatmeldinger og noen titalls, selv om det er ille nok. Ikke alt som er kritikkverdig er hat og ekstremisme.

Man er videre og med rette svært så kritisk til personer som tillegger argumenter vekt ut fra minoritetspersoners (brune) hudfarge, (unge) alder, (kvinnelige) kjønn og (homofile) legning, men nøler samtidig selv ikke med å gjøre eksakt det samme dersom personen de diskuterer med tilfeldigvis er en hvit, antatt heterofil mann et stykke opp i årene som ikke er 100% på linje med virkemidler som benyttes og/eller virkelighetsbeskrivelser som fremmes. Selv moderat dissens med «etablerte sannheter» anses her å være synonymt med innbitt rasisme, noe responsen gjerne også gjenspeiler.

Man snakker gjerne om mangfold, likeverd og toleranse, men her er det til de grader underforstått at rausheten i først rekke gjelder høyst diskutable holdninger og skikker i enkelte minoritetsmiljøer, forhold man ikke vil nølt med å fordømme på det sterkeste hos majoritetsbefolkningen. Man opererer med en helt annen målestokk for hva man er villig til å akseptere fra minoritetsmiljøer enn fra majoriteten. Men lavere forventninger til fremmedkulturelle anses her naturligvis kun å være progressivt og ikke rasistisk.

Og der hvor fullstendig uakseptable forhold hos en eller annen som antas å være på høyresiden (og da snakker vi fort alt fra Solhjell-fløyen hos SV og utover) gjerne klebes utover tilgrensende personer, partier og miljøer i lang tid fremover, blir gjerne tilsvarende eller enda mer utålelige saker hos minoritetspersoner-/miljøer umiddelbart nedtonet og isolert til enkeltstående tilfeller, om de i det hele tatt blir omtalt, noe de i grunnen bare blir når man skal kritisere andres påstått feilaktige vinklinger og perspektiver. Man elsker å benytte ethvert påskudd til å rakke ned på andres engasjement, men går ytterst sjelden selv foran som et godt eksempel for å vise hvordan slike problematiseringer bør foretas.

Et selvstendig preg setter man i praksis så godt som aldri på denne typen saker, og de problematiske forholdene nevnes i beste fall i små avsnitt og bisetninger. Om det unntaksvis skulle komme en hel tekst med hovedfokus på kritikkverdige forhold i minoritetsmiljøer, helst med detaljerte presiseringer og forbehold man ellers ikke tar seg bryet med for virkelig ikke å tråkke på en eneste tå for mye, kan man trygt forvente at den blir stående sørgelig alene, men at den sporenstreks inntar en legendestatus og desto flittigere benyttes som referansepunkt i møte med kritikk av venstresiden, for å illustrere hvor fantastisk opptatt man dog er av slike tema. For det er selvsagt bare latterlig å antyde noe om berøringsangst. Dette snakker man om HELE TIDEN. Nemlig.

Et annet fiffig fenomen er hvor uforsonlig slike miljøer reagerer på spørsmål til antatt fremmedkulturelle om hvor de opprinnelig kommer fra (ja da, det forekommer slitsomme og usympatiske varianter også), eller enhver annen form for omtale som antyder annerledeshet. Alle med minoritetsbakgrunn er norske så gode som noen, og enhver som rokker ved dette synet, i deres øyne vel å merke, har virkelig tråkket i salaten, uansett hvor harmløs og velment bakgrunn det hele måtte ha. Selv de høyst ufrivillige rasistene må altså forvente å få passet sitt til de grader påskrevet.

Men på samme tid er disse miljøene gjerne svært lite begeistret for personer med innvandrerbakgrunn som roser vestlige samfunn uhemmet, som føler større tilhørighet til majoritetsbefolkningen enn ofte mer lukkede minoritetsmiljøer og ikke minst for de som aktivt og regelmessig kritiserer trekk ved sistnevnte.

Disse får tydelig merke forakten som formelig slår mot dem, og skulle de dele sine tanker med omgivelsene fremfor å holde kjeft slik de bør, så får de høre at de er «assimilerte», «forrædere mot egen kultur», «for norske», «rasist(venn)er», «kokosnøtter» (brune utenpå og hvite inni) og enda verre uttrykk jeg knapt orker å se på trykk. Trusler mot slike ignoreres i stor grad, eller rasjonaliseres inn i smakfullt timede «Vi må våge å ta debatten om Xs (angivelig) tvilsomme utspill Y og Z, og det må gjøres NÅ!» for å snu opp-ned på offerrollen og intensivere presset mot vedkommende.

Dette handler trolig også om at disse folkene prøver å fremstå som det eneste realistiske alternativet for unge som ønsker å oppleve mer frihet i minoritetsmiljøene. Det er en kamp om hegemonimakt, hvor det lokkes med samhold og tilhørighet, uten å måtte risikere den utstøtelsen som virkelig kritiske stemmer fort kan være utsatt for om de ikke skulle være så priviligerte å ha et nokså liberalt omland. Prisen å betale er bare at kritikken av æreskultur o.l. må dempes til noe langt mer moderat som ikke truer maktforholdene, slik at den ikke blir særlig synlig innimellom de primære angrepene på majoritetssamfunnet, og så bør man helst kunne svelge noen kameler og stille opp som levende skjold dersom miljøet opplever et kritisk søkelys utenfra.

Dette er et fokus som ikke akkurat oppleves som noen stor utfordring for undertrykkende patriarkalske krefter. Det kan tidvis faktisk være vanskelig for det utrente øye å se noen særlig forskjell på sterkt venstreorienterte og dypt konservative i minoritetsmiljøene når de har såpass felles front utad. Tvert imot fremstår man her ofte nokså samkjørte, både med hensyn til interessefelt, særlig angrep på vesten, og ikke minst behandlingen av «avvikere». De mer pragmatiske pendler da også ganske lett mellom de ulike gruppene.

Med noen tilpasninger senkes altså risikoen betraktelig for hva man risikerer å møte fra «sine egne». Klart det kan være et fristende tilbud for å slippe mer pes. Med dette bakteppet skjønner man også hvorfor det er så viktig å markere tydelig avstand til de virkelig modige som fremdeles nekter å holde kjeft, og hvorfor personfokuset på disse blir så sterkt. De må isoleres i mest mulig grad. Forsøkes utdefinert fra samfunnsdebatten. Møtes med en kuldefront. Presenteres som avvikere med uedle motiver. Man tråkker på de som er lette å identifisere for å hevde seg selv, sender med det ut et klart signal om hva andre som vurderer det samme kan forvente seg, og gir samtidig med sin bagatallisering av reelle utfordringer et vedvarende alibi til den overveldende delen av majoritetsbefolkningen som ikke ser noe særlig behov for å engasjere seg mot æreskultur og andre interne forhold som har gått kraftig på bekostning av den enkeltes reelle valgfrihet og rettigheter.

Det er som man skjønner en rimelig krevende balansegang for alle, spesielt for nye og engasjerte stemmer som engasjerer seg, og da har jeg ikke en gang nevnt noen av «utfordringene» som virkelig fremmedfiendtlige eller også de reaksjonære religiøse i tillegg har å by på for noen av våre mest utsatte samfunnsdebattanter. Det er iblant tragikomisk, definitivt mest tragisk, å se hvordan enkelte forsøker å etterlyse solidaritet og støtte, men samtidig ikke ønsker å gi inntrykk av at problemene er omfattende og situasjonen ganske så fortvilt for de mest utsatte. For da blir det rasistfest, så klart. Det er sannelig ikke lett å falle ned på riktig sted til enhver tid med så mye press fra alle kanter, så full honnør til de som kjemper ufortrødent videre og som står støtt i stormen. You know who you are!

 

Gjesteinnlegg av Nils Inge Graven