Overgrep – en mannskultur?

Det starter med pappa

De fleste har nok fått med seg #metoo-kampanjen på sosiale medier, hvor alle kan kunngjøre sin status som overgrepsoffer. I 2015 lagde CARE en lignende kampanjevideo, #kjærepappa, hvor de mente at ”alt starter med pappa” for hvordan vi skal stanse overgrep og vold mot kvinner. Den har blitt sett av millioner mennesker verden over siden den ble publisert. Disse kampanjene kan virke som hensiktsmessig bevisstgjøring rundt overgrepsproblemet og en positiv oppfordring til hvordan vi alle kan være med å løse det.

 

Det er likevel viktig å gi et kritisk blikk på tegningen de ofte lager; et verdensbilde hvor alle menn er potensielle farlige overgripere som kvinner må skjermes mot. Voldtektsforbryteren utvides til å ikke bare gjelde gjerningspersonen men alle andre av samme kjønn, ved å påstå at menn lager en kultur hvor det avles fram overgripere, voldtektsmenn og mordere. Til og med kjære far som vil gjøre alt for sin datter er ubevisst med på å promotere en vold- og overgrepskultur innad i sin mannegruppe. En grov vits, plystring på gata eller et langt blikk, og du har blitt selve opphavet til en fremtidig voldtekt.

 

Ikke bare er dette et feilaktig virkelighetsbilde av menn som forbrytere, det ekskluderer også realiteten at kvinner kan være overgripere og menn kan være ofre. Ressurssenteret for Menn (Reform) har anslått et minsteantall på ti prosent hvor menn har opplevd en form for seksuelt overgrep, bredt definert. Omtrent halvparten av overgripere anslåes å være kvinner.

 

Kvinner som slut-shamer kvinner

Studier viser også at kvinner er minst like aktive som menn i å kalle andre jenter for horer. Samtidig undertrykker de hverandres seksualitet i større grad enn menn, påvist både under kliniske studier og på sosiale plattformer som Twitter. Taktikken er godt kjent innen evolusjonspsykologi og brukes for å snu ’den sexy jenta’ om til ’den slutty jenta’ og gjøre henne mindre ønskelig som en langtidspartner. Dermed avvæpner kvinnene de sterkeste konkurrentene på markedet, og trusselen av å få frastjålet sin partner. Blir det da riktig å oppfordre alle mødre til å slutte avle fram en kultur med hore-stempling?

 

I tillegg kan slike kampanjer gjøre mer skade enn godt for kvinnene, når skillelinjene mellom grov voldtekt og ubehagelig trakassering utviskes. Alle som har blitt plystret til på gaten og deretter betegner seg offerrollen, kan ri på #metoo-bølgen og dermed stå på lik linjen med voldtektsofrene og ta i mot lik mengde oppmerksomhet, sympati og heder for å ha stått frem. Dette trivialiserer de groveste overgrepene og reduserer fokuset på de ofrene som trenger vår støtte mest.

 

Jeg nevner ikke dette for å bagatellisere overgrep gjort mot kvinner. Det er et reelt samfunnsproblem som må tas tak i øyeblikkelig, spesielt i land med ekstremt påfallende patriarkalsk kultur. Urett mot kvinner er også en sak som vekker enorme følelser og engasjement. Derfor er det ekstremt viktig å se på det med et nøkternt blikk med fokus på hva tallene sider og ikke hva hjertet skriker, dersom vi skal håndtere det mest mulig effektivt. Å vifte fingeren foran alle menn og be om at de kollektivt skjerper seg, skammer seg og fikser deres overgrepskultur er ikke en virkelighetsbasert løsning.

I verste fall divergerer det oppmerksomheten vekk fra å jobbe mot en reell, faktabasert metode for å få bukt med problemet. Når vi først lager kampanjer som øker bevissthet om vold og overgrep la oss ikke gjøre det om til et tema om kjønn, med alle kvinner som potensielle ofre og alle menn som potensielle overgripere. Vi er alle på lag mot dette.