Polens farefulle utvikling

Av Siv Stillvåg

Dette er utrolig trist og påvirker mange. Langt fler enn media gir inntrykk av.

Mitt hjerte er over hele verden, men det er menneskelig at de største bitene av våre hjerter tilhører våre røtter – om røttene forgrener seg i mer enn ett land eller ikke.

Slik er vi mennesker på godt og vondt. Dessverre er det ikke alltid at vårt mentale kart stemmer med terrenget og hva majoriteten av verdens befolkning er tjent med og vil.

Det er viktigere enn noen gang å kjempe for at fascistiske krefter ikke får vokse frem.

Jeg er halvt polsk med familie der borte. Jeg spurte min fetter nylig om forholdene i Polen.

Vær så snill å ikke dømme Polen nord og ned. Dette representerer ikke den jevne polakk. Historien sitter fremdeles godt hos de fleste i verden – inklusive Polen, som ble direkte og indirekte påvirket av andre verdenskrig og dens horrible, umenneskelige ideologi.

Likevel kan fascisme finne vekstmuligheter.

Noe av årsaken kan være mangel på erfaring hos etterkrigstidens barn (og det burde de være glade for), blandet med historieløshet og vegring for fakta, samt det jeg antar er en slags rotløshet, og mangel på tilhørighet og muligheter.

Eller kanskje rett og slett et ønske om å synes i verden. Et ønske om å bety noe, finne en plass på denne vår klode, finne en mening med livet, – om enn aldri så på siden av all fornuft og medmenneskelige aspekt – kan villede presumptivt oppegående mennesker langt inn i dype, mørke irrganger.

Livet byr på utallige utfordringer, privat og i samfunnet generelt. Vi er alle mer eller mindre prisgitt vårt lands regjering og vilje. Vi skal være så evinnelig glade så lenge demokratiet fungerer. Den dagen det snikende begynner å endre form i fascistisk retning, er de fleste ikke oppmerksomme på det. Ikke før det i populismens navn gjør seg gjeldende i samfunnet på en slik måte at majoriteten reagerer og føler avsky. Dessverre har det da allerede fått fotfeste. Plutselig blir rasisme og fascisme stuerent fordi vi ikke så det komme.

Det er lett å bagatellisere og tenke; Nei, herregud, dét kommer ikke til skje igjen! Vi har da lært av historien.

Dessverre må jeg nok skuffe dere, det ligger ingen automatikk i at vår historie er en evigvarende læremester.

Mennesker styres av en mengde faktorer. Vårt opphav, vår oppvekst basert på familie og miljø. Mulighetene for utvikling, omsorg og veiledere.

Intet er skrevet i stein. Vi lar oss lede og villede, lar rasjonelle og irrasjonelle tanker får innpass, både ubevisst og bevisst. Noen ganger velger vi, andre ganger lar vi vår irrasjonelle hjerne få styre som den vil.

Åh, du hellige et eller annet, så vanskelig det kan være å være menneske!  Med all vår bias, ønsker og påvirkning, er det ikke alltid opp til oss alene.

Derfor har vi alle et samfunnsansvar for å tilegne oss kunnskap, ønske andre det du ønsker og kan leve med selv.

Jeg har et spørsmål: Før du forsøker å påvirke samfunnet i noen retning; hva kan du selv leve med?

Jeg har ofte tenkt: Har du en konflikt med virkeligheten, vil virkeligheten alltid vinne til slutt.

Mer og mer har jeg innsett at det er ikke selvsagt. Da må man vite hvordan man skal skille mellom virkelighet og fantasier. Det være seg om vår livsanskuelse handler om vår verden, oss selv som biologiske vesener, våre muligheter og anstrengelser vitenskapelig og vår politiske agenda.

Verden og menneskeheten er kompleks. Men hvor mange sorgens kapitler skal vår historie skrives med før vi setter foten ettertrykkelig ned?

Har det blitt slik at vi i ytringsfrihetens navn tøyer den så mye at vi tolerer for mye?

Når og hvor skal grensene settes? Når mange nok liv er berørt? I så fall, hvor mange?

Når verden protesterer nok? I så fall hva er ‘nok’?

Når fascismens ideologi har fått så mye feste at demokratiet ikke lenger fungerer?

Når er nok nok?

Hvilke spørsmål skal vi stille ved egen oppfatning og andres oppfatning?

Hva driver oss?

Se det, finnes det et utall av svar på. Fasiten er ikke soleklar og skreddersydd for alle og enhver. Det er komplett umulig.

Forskjelligheter finnes blant oss, men vi etterstreber at menneskerettigheter og humanisme skal ha forrang.

I sosiale medier ser man hvor fort feilinformasjon, mangel på kunnskap, egen agenda og irrasjonell frykt spres – og hvilken effekt det har. Spesielt der hvor profilerte mennesker roper fra ulike talerstoler og gir inntrykk av kunnskap og autoritet.

Det jobbes hele tiden iherdig, av krefter som vil andre og samfunnet vel – tuftet nettopp på menneskerettigheter og humanetiske verdier. Men er vi mange nok, roper vi høyt nok?

Ett av spørsmålene er, hvem skal avgjøre menneskeverd?

Er det oss, fordi vi har mer og og lever i trygghet? Nei, menneskeverd er uavhengig av farge, krig, fred og økonomi.

Fattig eller rik, uansett farge eller kjønn – alle mennesker har samme verdi og de samme rettighetene, rett og slett fordi man er menneske. Dette er også utgangspunktet for FNs menneskerettighetserklæring.

I FNs erklæring om universelle menneskerettigheter av 1948, som det også er referert til i Grunnlovens § 110, omtales alle mennesker (“enhver”) som unike og med et “iboende” verd. Dette betyr at menneskeverdet ikke begrunnes utenfra. Verdet er ikke tildelt den enkelte av ytre politiske krefter, og det begrunnes heller ikke religiøst. Erklæringens budskap er altså at menneskeverdet helt uten vilkår følger av selve det fenomen å være et menneske, uansett ytre og indre kjennetegn.

Det grensesprengende i dette er at det fratar enhver maktinstans, enhver politisk eller geistlig makt, retten til å relativisere menneskeverdet. Menneskeverdet kan ikke være gjenstand for ulik behandling – det er konstant. Det kan ikke graderes eller rangeres, og ikke krenkes.

Ikke fremmedgjør din egen art.

Be a humane human.

Fordi det til syvende og sist også gagner deg selv.