Rasist og kulturmarxist

Venstresiden har over lengre tid hatt en lei tendens til å strø om seg med merkelapper som fordomsfull, fremmedfiendtlig, ja endog fascistisk og islamofob i møte med dem som ikke deler deres meninger fullt ut rundt temaene innvandring, integrering og Islam. *

Men høyresiden er heller ikke uskyldsren i så måte. Og at de føler seg kallet til å supplere med sine egne, vel så virkelighetsfjerne diagnoser på meningsmotstandere har samme konstruktive effekt for det offentlige ordskiftet som å samlokalisere en kondomfabrikk med en kaktusfarm.

Med mindre man ønsker seg stengte grenser og deportasjon av alle som ikke kan spore de norske røttene sine minst 3 slektsledd bakover, og helst også gjengi samtlige vers av nasjonalsangen, hagler det raskt med beskyldninger om å være alt fra håpløst naiv til landssviker og medløper til Islamiseringen av fedrelandet.

Dette medfører den utsøkte gleden for oss som befinner oss trygt plassert i midten av disse to ytterpunktene at vi på én og samme dag kan oppleve å bli beskyldt for å være både rasist og kulturmarxist.

Denne henfallenheten til å være mer opptatt av å plassere dem du er det minste uenig med i en stigmatiserende, og gjerne også fullstendig feilaktig bås, er en av vår tids mest destruktive tendenser. Det fører til hardere fronter, krassere retorikk og et stadig mer polarisert debattklima.

Desto mer man mistenkeliggjør motivene til den man skal forsøke å ha en samtale med, desto vanskeligere blir det å komme noen vei. Og desto mer intense begge ytterfløyene blir, desto mer overdøver de alle de løsningsorienterte stemmene som befinner seg mellom dem. Hvor det til slutt bare er støyen fra to stridende fraksjoner som kaster skjellsord etter hverandre som høres.

Samtidig er det heller ikke så lett å rekruttere nye tilhengere til et budskap basert på en nyansert og reflektert tilnærming til en kompleks problemstilling, med vekt på vilje til kompromiss. Dermed utarmes de sentrumsbaserte alternativene, samtidig som ytterfløyene vokser. Dette gir seg også utslag på valgresultat over hele vesten, hvor fløyparti bykser frem, på bekostning av de etablerte partiene.

Dette er en utvikling vi, som samfunn, er nødt til å snu, før det er for sent. Vi kan ikke ha det slik at vi ender med en befolkning delt på midten, hvor begge halvdeler går rundt og genuint tror den andre halvparten er direkte ondskapsfulle mennesker, med planer om å aktivt ødelegge for hverandre. Det vil i så fall være en oppskrift på katastrofe.

Et godt sted å begynne er å legge til side denne trangen til å stemple meningsmotstandere med merkelapper. Og heller forsøke å se dem som et medmenneske, med reelle bekymringer og verdier, som fortjener å bli tatt på alvor, selv om du kanskje kan være aldri så uenig i dem.

* Det finnes selvfølgelig ekte fordommer og fremmedfrykt, og rent muslimhat ikke minst, i samfunnet. Ingen bestrider dette. Og det må konfronteres og bekjempes. Men å bruke disse begrepene for lemfeldig fører bare til at de tømmes for innhold, og over tid mister sin betydning. Det tjener ingen på, bortsett fra de virkelige rasistene.