Storhaugs dehumanisering

Én ting har vi i Rasjonalitet alltid vært kompromissløst tydelige på:

Religion bør og må kritiseres, gjerne i harde ordelag, når det er berettiget. Det samme gjelder konkrete holdninger og handlinger som har sitt utspring i religion. Men vern om de troende som ikke gjør andre noe vondt, og bare vil leve livene sine i fred og fordragelighet. Dette må være et ufravikelig prinsipp.

Det betyr ikke at man ikke skal kunne stille spørsmål ved det de tror på. Tvert imot. Alle ideer og ideologier fortjener å utfordres, og debatt om livssyn er både sunt og meningsfullt. Men man skal ikke utsette de troende for påtrengende hets, forfølgelse eller sjikane.

Og det er vanskelig å se for seg at det vil oppleves som noe annet, når horder av Hege Storhaugs tilhengere utkommanderes for å “dokumentere” den påståtte kulturelle revolusjonen samfunnet gjennomgår. Hun kjenner utvilsomt sitt publikum godt nok til å være klar over at det er mange blant hennes flere tusen trofaste følgere som vil ta fatt på en slik oppgave med stor iver og glede.

Storhaugs fokus på barnehijab tatt i betraktning skal det heller ikke mye fantasi til for å forestille seg at nettopp dette vil bli et yndet fotoobjekt for de mest dedikerte i tjenesten. Og tanken på at voksne personer skal overvåke og ta bilder av barn på vei til eller fra skolen er nok til å få det til å knytte seg i magen for noen og enhver.

Om man først tror den vesle jenta er påtvunget hijaben, og det viser seg at man har fullstendig rett i antakelsen: Gjør man livet hennes noe bedre ved å dytte et kamera i fjeset hennes?

Løsningen må være holdningsskapende arbeid, en ærlig og åpen debatt, og eventuelle lovreguleringer av aldersgrense for bruk av symbolske og potensielt kvinneundertrykkende plagg. Ikke en slags merkverdig borgervern-lignende bevegelse, som sender småbarn gråtende hjem til mor og far, fordi en mann lå i buskene og tok bilder av dem.

Dette dreier seg om medmennesker, av kjøtt og blod, med tanker og følelser. Og de gjør seg fortjent til vår respekt, uavhengig av om vi respekterer ideene deres. Eller for å si det med Maajid Nawaz sine kloke ord: “No idea is above scrutiny, no people are beneath dignity.”

Nå vil kanskje noen påpeke at jeg i for stor grad appellerer til empatien hos leserne, ved å bruke en slike billedlig beskrivelse av de mulige konsekvensene. Og det er nettopp det jeg ønsker. Jeg tror nemlig ikke at de aller fleste der ute, selv blant Storhaugs mest innbitte tilhengere, egentlig vil føle seg spesielt komfortable med å ta del i dette prosjektet.

Og jeg håper å nå frem til den anstendige personen jeg fortsatt har troen på at bor inne i de fleste av oss. Som vil legge kameraet til siden, og innse at dette ikke er veien å gå.