Avsporinger og nyanseringer

Publisert av Morten Guldberg den 22 October 2017

For å først sette det hele i kontekst: Jeg er fotball-fan. Tidvis rulles det ut kampanjer for å ta et oppgjør med rasismen i fotballverdenen. Dette er heldigvis ikke et stort problem i våre dager. Men det finnes. Og da er det nødvendig å konfrontere det.

Å være antirasist innebærer ikke bare fravær fra å ytre seg rasistisk selv. Det medfører et aktivt engasjement for å motvirke rasisme i samfunnet, hvor enn den måtte legemliggjøre seg.

Derfor gjør det meg ingenting at slike kampanjer oppfordrer alle fotball-fans til å bidra til å løse problemet. Selv om de aller færreste fotball-fans selv er rasister. Men det kan føre til at dersom man hører andre fans man omgås gi uttrykk for rasistiske holdninger, så kan man ta det opp med vedkommende. Og forhåpentligvis oppnå en felles forståelse for hvorfor slike holdninger ikke hører hjemme verken i fotballen eller noe annet sted.

På samme måte mener jeg derfor at det ikke er noe problematisk, men tvert imot ganske innlysende, i å oppfordre muslimer på generell basis til å ta avstand fra både terror og ubehagelige holdninger overfor kvinner, homofile og eks-muslimer. En slik oppfordring sier ikke på noe vis at alle muslimer implisitt er slik eller slik, akkurat som antirasistiske kampanjer i fotballen ikke indirekte sier at alle fotball-supportere er iboende rasistiske.

Men det kan forhåpentligvis få muslimer til å konfrontere holdninger som fortjener å konfronteres, når de kommer over dem. Og sakte men sikkert kan mange slike små drypp til sammen bli en stor bekk, som utvisker disse holdningene. Akkurat slik rasismen kan viskes ut fra fotball-miljøet.

Å bli irettesatt av venner, familie og sitt sosiale nettverk kan ha en sterkt positivt korrigerende effekt på adferd og meninger.

Dette bringer oss over til et annet nærliggende eksempel, i form av den mye omtalte MeToo-kampanjen som de siste dager har satt sitt ettertrykkelige preg på sosiale medier og det offentlige ordskiftet.

Også her mener jeg det er på sin plass å oppfordre menn til å ta et kollektivt ansvar, uten at det dermed innebærer at de skal føle seg mistenkeliggjort eller medskyldig i overgrep mot kvinner kun i kraft av sitt kjønn.

Folk som følger ryggmargsrefleksen og er mer opptatt av å si #NotAllMuslims eller #NotAllMen i slike tilfeller bidrar gjerne bare til at viktige og nødvendige debatter avspores. Med den konsekvens at de destruktive holdningene man ville til livs får anledning til å videreføres uforstyrret, mens alle som kunne gjort noe for å endre dem låser seg ned i den utmattende debatten om debatten.

Samtidig er det viktig å kunne ha (minst) to tanker i hodet samtidig. For mens ingen er tjent med at debatter avspores, er det vel så avgjørende at vi ikke mister evnen til å nyansere dem. Eller tolker alle innvendinger som forsøk på avsporinger, selv når de ikke er ment slik.

For det er nå engang slik at alle fotball-fans er ikke hooligans.

Alle muslimer er ikke islamister.

Og alle menn er ikke potensielle overgripere.

I bunn og grunn er det faktisk motsatt: Det er et mindretall fra disse gruppene som passer inn i de negativt ladde kategoriene.

Det er mange, kanskje spesielt på deler av høyresiden, som tidvis maler med altfor bred pensel når Islam er tema, eller generaliserer om muslimer som grupper. Det er det greit å si ifra om, på samme måte som at vi ønsker at muslimer selv skal si ifra når de støter på uakseptable holdninger i sine egne miljø.

Og det er aspekt ved kampanjer som MeToo det er verdt å problematisere, slik blant annet Ingeborg Senneset gjorde: ”Narrativet om kvinnen som offer og mannen som overgriper sitter naturlig nok sterkt, men om det ikke utfordres, øver vi urett mot dem som alt står i skyggen. Vi risikerer også å ha skylapper for en gruppe overtrampere.”

Eller som Rasjonalitets Tor Martin Austad påpekte i sin artikkel om MeToo og lignende kampanjer påpekte: I verste fall divergerer det oppmerksomheten vekk fra å jobbe mot en reell, faktabasert metode for å få bukt med problemet. Når vi først lager kampanjer som øker bevissthet om vold og overgrep la oss ikke gjøre det om til et tema om kjønn, med alle kvinner som potensielle ofre og alle menn som potensielle overgripere.

Det underminerer ikke kampanjens intensjon, men tilfører den en ekstra dimensjon, og advarer mot potensielle nye problemstillinger som kan skapes av en kampanje med et ellers prisverdig formål.

På samme måte som at samfunnsdebatten vil være tjent med at færre forsøker å avspore debatter, vil det også være gunstig dersom man ikke for lett stempler forsøk på å nyansere som å være noe annet enn nettopp det.

Det er selvfølgelig en hårfin balansegang, og hvorvidt noe klassifiseres som det ene eller det andre vil i stor grad avhenge av den ideologiske bagasje vedkommende som foretar vurderingen selv bærer på. Men vi kommer nok et godt stykke på vei dersom vi i større grad senker skuldrene, og går inn for å ikke lese alt i verste mening.