Truet

Forrige uke var jeg på et arrangement i regi av Tankesmien Agenda, en oppløftende opplevelse som jeg gav positiv omtale.

I går var jeg tilhører på en debatt tidsskriftet Minerva stod bak, som derimot var mer nedslående å bivåne. Da det ble tydelig at det fortsatt er deler av venstresiden som er opptatt av å tolke rasisme-begrepet svært bredt.

Dette er noe som alltid har fremstått som uforståelig for meg: Om du brenner for en sak, spesielt en viktig sak som antirasisme, hvor formålstjenlig er det å definere inn en betydelig andel av befolkningen i et fiendebilde?

Når man begynner med å fortelle noen at de er avskyelige mennesker, med forkastelige holdninger, danner man ikke grunnlag for å at de skal få sympati for budskapet man er opptatt av å formidle.

Og deri ligger mye av problemet: Mange antirasistiske aktivister virker mer opptatt av å fortelle dem de er uenig med (ofte bare marginalt uenige) at de er fæle typer. Istedetfor å forsøke å få meningsmotstandere til å endre oppfatning, se ting fra deres synsvinkel og slutte seg til saken deres.

Som eksempel på at rasismen brer om seg her til lands henvises det til uttalelser av typen «I Norge spiser vi gris og drikker alkohol». Men dette er jo ikke annet enn en ganske ordinær beskrivelse av noe som er helt vanlig her. Det er ingen som sier at du må spise gris og drikke alkohol for å bli norsk, bare at man må godta at det er noe andre gjør.

Nå skal det sies at man sjeldent kaller dette for eksplisitt rasisme. Man pakker det gjerne i formuleringer som at det «underbygger rasistiske fremstillinger». Sånn har man på elegant vis klart å unngå å kalle noen direkte rasist, samtidig som man ettertrykkelig knytter de som sier slikt til å være med på at rasismen i bredere kontekst sprer seg.

Settes parameterne for hva som kalles rasisme til å dreie seg om tema som dette, ender man raskt opp med å definere 80-90% av befolkningen som varierende grader av rasister. Og gjør dem mindre mottakelig for å delta i kampen mot den høyst reelle rasismen som faktisk finnes i samfunnet.

Var det poenget med det antirasistiske engasjementet? Hvem tjener på at det er slik det blir? Ihvertfall ikke de som utsettes for rasisme.

Det var like fullt ikke selve debatten som endte opp med å i størst grad prege kvelden for meg, men det som skjedde etterpå:

Min venn og kollega i Rasjonalitet-redaksjonen, Shurika Hansen, var en av dem som satt i panelet. På vei ned fra scenen ble hun advart av en person i publikum om at hun måtte være forsiktig. Vedkommende hadde overhørt andre av de fremmøtte prate på en måte som gav inntrykk av at det ville skje noe med henne etter at debatten var over.

Da jeg møtte henne bare sekunder senere var det tydelig å se hun var preget. Selv om jeg vet Shurika har en ryggrad av armert betong er det ikke til å komme utenom at slikt påvirker en. Om noe tilførte det stunden et ytterligere alvor å se sterke Shurika oppskaket.

Det ble vurdert om Politiet skulle kontaktes, men hun ønsket bare å komme seg hjem til familien sin, så jeg fulgte henne til Oslo S og så til at hun kom seg trygt på toget.

Dette er dessverre heller ikke en enkeltstående hendelse, men noe Shurika har måtte lære seg å leve med på daglig basis. Med de begrensinger det medfører for hennes egen mulighet til å leve et fritt liv.

Og hva var det Shurika hadde sagt for å gjøre seg fortjent til en slik reaksjon? Budskapet hennes kan vel kokes ned til én enkelt setning: Det er utfordringer forbundet med integrering, og vi må snakke åpent om dem.

Ikke akkurat kontroversielt. Men slikt som fører til at man må leve med et trusselbilde. I Norge. I 2017.

Om noe understreker den samlede opplevelsen av både kveldens debatt og dens etterspill at det i aller høyeste grad fortsatt er problematisk å ta del i diskusjonen om rasisme og integrering.