Jeg er ikke delaktig i drapet på George Floyd

Av: Nils Inge Graven

Som menneskerettighetsaktivist er jeg svært glad for at så mange nå engasjerer seg mot rasisme og politivold. Det er rørende å se at de aller fleste grupper og samfunnslag, med unntak av en del ivrige trumpister, uten å nøle fordømmer det brutale og dessverre langt fra «unike» drapet på George Floyd, rasismetendenser hos politiet i USA, voldsbruken mot mange demonstranter og journalister, samt Trumps polariseringsretorikk.

Mindre gledelig er det at enkelte prøver å utnytte protestene til å plyndre og ødelegge eller utøve vold, fremme intolerant agitasjon, spre konspiratoriske vrengebilder om politi og samfunn, eller lage kvalm med trangsynte angrep mot meningsmotstandere som angivelig ikke er antirasistiske nok, selv om de skulle ha engasjert seg i antirasistisk arbeid i årevis.

Et interessant fenomen er at hudfargehets er på full fart inn i samfunnsdebatten, fremdeles under radaren for mange, mot hvite som ikke en gang er i nærheten av rasistiske miljøer. Tidvis mot alle hvite. For «hvit» (ev. «kritthvit» eller «blendahvit») benyttes stadig oftere som skjellsord med klart negative konnotasjoner, gjerne koblet med lettvinte rasismeanklager. Debatten om hvilket samfunn vi ønsker må derfor også gripe fatt i at noe som ligner veldig på rasistiske virkemidler tas i bruk av noen som paradoksalt nok påstår å kjempe mot rasisme.

Det er her fremfor alt verdt å merke seg den økende aktiviteten til de som forfekter den uvitenskapelige raselæren man finner i «kritiske hvithetsstudier», hvor man i praksis blir opplært til å se med skepsis på hvit hud. Dette har også begynt å dukke opp i mer subtile former i nyhetsbildet. Fokuset har tildels dreid fra å opplyse om rasisme, til å gi hvite dårlig samvittighet og rykte. Trangen til å hamre løs på de med hvit hud manifesterer seg iblant gjennom personangrep i åpent lende, eller også mer generelle «teoretiske» betraktninger rundt den akk så skammelige hvitheten. La oss se nærmere på et eksempel fra Ida Jackson.

«Jeg er rasist. Og det er du også.»
«Jeg er vokst opp i en rasistisk kultur i et rasistisk land»
«Rasismen er strukturell og kulturell og nesten umulig å få øye på når du er hvit. Du kan ikke melde deg ut av den.»
«Jeg må regne med å gulpe på egen rasisme igjen, igjen, igjen.»
«At politiet myrdet George Floyd er en del av en mye, mye større struktur som finnes i alle oss.»
«Å være hvit er å være så tett innvevd i rasismen at vi ikke kan se den.»
«Å være hvit er å lengte etter å melde seg ut av spørsmålet om rasisme.»
«Legg merke til hvitheten rundt deg. Du kan ikke gjøre noe før du ser problemet.»
«Ved å slutte å si at noen veldig få fascister og nazister er de eneste rasistene, til å si at dette er et problem alle hvite har, kan vi også bli rausere ovenfor dem som driter på draget.»
«Det å kunne si: “Jepp, velkommen til Norge. Hele kulturen vår er rasistisk, vi jobber med saken.” gjør det lettere å skille ut dem som faktisk har en rasistisk agenda.»

Føler du nå som hvit leser på dyp skam over din fremtredende rolle i rasismen? Vel, det gjør definitivt ikke jeg, som den privilegiebeskyttende hvite mannen jeg visstnok da er. For, nei, jeg deler så absolutt ikke verdisyn med rasister. Jeg er ikke ansvarlig for deres bravader og kjenner ikke på noen arvesynd som hvit. Jeg ser ingen grunn til å vise ydmykhet i møte med et forkvaklet menneskesyn som tillegger omtrent alle med en viss hudfarge uspiselige egenskaper. Denne tillærte forakten for hvithet er et gigantisk blindspor. Den viser hvilken ideologisk gift som nå dessverre har slått rot i akademiske kretser, og ikke bare der.

Reelle rasismeutfordringer må tas tak i. Det er nok å gripe fatt i der, så ikke gi oss enda mer. Kollektiv demonisering og påføring av skam er det vi vil vekk fra, ikke noe vi ønsker å oppleve en ny variant av. Jeg er nemlig ikke på noe vis delaktig i drapet på George Floyd, eller annen vold og diskriminering mot folk med mørk hud utført av en eller annen hvit person. På samme måte som en moderat muslim heller ikke skal klandres for islamisters ugjerninger. Ønsker du endringer er dette ikke måten å gjøre det på. Ikke fordi hvite er for «skjøre» til å takle rasismedebatt, men fordi de færreste ser på urimelige stemplinger som et fruktbart grunnlag for diskusjon.

I kampen mot rasisme kan det sikkert være fristende iblant å ty til semantiske snarveier for å la andre «smake sin egen medisin», men det er ingen modell til etterfølgelse når siktet stilles altfor bredt. Da er man ikke stort bedre selv. Pågående hets av en slik art kan være svært belastende. Det å bli trakassert for egen hudfarge og tillagt stygge holdninger man ikke har oppleves naturlig nok ubehagelig for den som rammes, også om man er hvit. Lett å kimse av om man ikke har opplevd noe lignende selv, men et økende antall mennesker forsøkes nå utdefinert fra den offentlige samtalen med strategier som dette.

Rasisme finnes definitivt også i Norge. Det har vi sett deprimerende mange vitnesbyrd om de siste ukene. Jeg har selv gjort meg upopulær i kretser som lefler med slikt tankegods, og blant annet blitt truet med sivilt søksmål for saklig kritikk av et kjent nettsted. Selv om enkelte kanskje ikke er så flinke til å se forskjell på venstreorienterte fritenkere som undertegnede og ytre høyre, kan jeg altså forsikre om at sistnevnte så absolutt legger merke til den.

Men rasismen er ikke vårt fremste kulturelle kjennetegn. Den gjennomsyrer ikke hele samfunnet, er på ingen måte normen for nordmenn med lys hud og går definitivt ikke bare i en retning. Derfor er det ikke aktuelt å godta at mine eller andres synspunkt anses uvesentlige kun i kraft av vår hudfarge, at vi forventes å finne oss i rasiststempler eller nedlatende omtale som «privilegerte hvite», som sjelden benyttes som noe kompliment. Snarere plasseres man da aller nederst i det interseksjonelle rasehierarkiet, som et slags speilbilde av klassisk rasisme, og stigmatiseres som en slags tilrettelegger for rasisme.

Det å godta premisset om allestedsnærværende rasisme er sentralt i interseksjonell raseteori, men i realiteten er påstander om «systemisk» og «strukturell» rasisme nokså intetsigende i en norsk setting. De fremstår mer normative enn deskriptive, har høyst uklare terskelverdier for å begrunne begrepsbruken, er sjelden underbygget utover personlig empiri, som for all del ikke må underslås, men ikke egner seg til å etablere noe allmengyldig fenomen, og definitivt ingen kollektiv hvit skyld, som synes å være det egentlige hovedmålet.

Før var det lett å svare om folk spurte hva som er verst å oppleve av rasisme og rasiststempler. For åpenbart er f.eks. slaveri, apartheid, grov rasistisk vold og systematisk mobbing av mørkhudede, som er det de aller fleste av oss forbinder med rasisme, mye verre. Men i takt med at rasiststemplene florerer og rasismebegrepet forsøkes utvannet til å omhandle nesten hva som helst som kan medføre ubehag, blir det hakket mer komplisert. Slik blir språket vårt fattigere og mer unyansert, og man snakker ofte forbi hverandre.

Hva har man egentlig oppnådd ved å ta i bruk rasismebegrepet om fenomener av radikalt ulik art og alvorlighetsgrad? I første rekke at flere og flere føler seg oppmuntret til å benytte svært stigmatiserende uttrykk mot folk som rett og slett ikke fortjener det. Når først tonen er satt, blir det stadig lettere for andre å kaste seg på denne bølgen. Men vil urimelig påføring av ubehag forebygge rasisme? Logikken er fraværende. Dette skaper et usunt og polarisert debattklima, hvor de som nekter å godta slike dogmer ofte behandles så drøyt at det frister mer å trekke seg unna samfunnsdebatten, noe som da også skjer i stor skala nå.

Vi er uendelig mye mer enn vår hudfarge og bærer ikke verdenshistoriens mørkeste øyeblikk på våre skuldre, verken som offer eller gjerningsperson. Men raseteorier tar lite hensyn til et ufattelig rikt mangfold av perspektiver og virkeligheter, og interaksjonsmulighetene det åpner for. Vi låses fast i en evig dualistisk konflikt, med de åpenbare konsekvensene for samfunnet som det vil ha på lengre sikt. Fremfor å søke forsoning og fellestrekk, læres man opp til å mistro «de andre». Uansett hvilken hudfarge som der pekes ut, er det lite konstruktivt.

Jeg har liten tro på at det fungerer som noe samfunnslim å hisse opp gemyttene gjennom ensidige overdrivelser, påføring av stigma relatert til hvit hudfarge, samt nedsabling av kritikere og kanskje særlig av dem på venstresiden. Påstandene som fremmes er ofte svakt begrunnet, og heller ikke særlig intuitive. Derfor er disse miljøene svært opptatt av å tilby «veiledning», slik at nye rekrutter kan tilegne seg Den Rette Lære. Nyfrelste har en tendens til å gjenta mantraer med de sentrale læresetningene, og er derfor lette å kjenne igjen.

Vi må aldri ignorere fordommer, uansett i hvilken retning, men heller ikke la demagoger utnytte urett til å skape splittelse. Ingen bør godta at en viktig kampsak som antirasismen avspores slik, for det er i beste fall intellektuelt sløvt å se mennesker som lite mer enn representanter for egen hudfarge eller andre uforanderlige egenskaper. Vi blir ikke et fnugg klokere av slik banal retorikk. Det er snarere en oppskrift på polarisering. Vi kan alle bli flinkere til å lytte til andres perspektiver, men må også kunne dele egne tanker og erfaringer for å etablere likeverdige relasjoner, gjensidig forståelse og kompromisser til å leve med.

Vi har alle noe å jobbe med. Jeg kunne personlig sikkert gjort mer i kampen mot rasisme, det erkjenner jeg, men veldig mange burde til gjengjeld gjort mer i kampen mot negativ sosial kontroll, som er min hjertesak og minst like viktig. Den dagen like mange på min egen venstreside stiller opp på markeringer mot æresdrap som mot rasistiske drap lover jeg å endre hovedfokus. I mellomtiden synes jeg vi alle bør prøve å dempe polariseringen, ikke stimulere den ved å hisse opp folk med ulik hudfarge mot hverandre. Ikke bli med på den raseleken. Se menneskene, ikke hudfargen! Vi er ikke motpoler. Vi skal leve sammen.