Ukjent identitet

Ikke bare en av siste ukes mest leste saker, men en av NRKs mest leste noensinne, omhandlet gameren Mats ”Ibelin” Steen. I kjølvannet av den fikk vi også lese om Johannes, som fant seg til rette i en digital virkelighet. Det er bra. Samfunnet har behov for et betydelig kunnskapsløft om hvordan spillverdener fungerer, og om samholdet og synergieffektene som kan oppstå der.

Spill har nemlig et betydelig omdømmeproblem. Slik VGs Anders Giæver skriver om her, hvor han setter spill i kontekst med andre syndere som har fått skylden for samfunnets generelle forfall, og ungdommens korrupsjon spesielt: Tegneserier, videovold og heavy metal.

Manpowers initiativ for å få spillerfaring inn på CVenetil jobbsøkere er et annet godt eksempel på at gaming begynner å anerkjennes som noe mer enn, i beste fall, bare underholdning eller, slik mange nok vil oppfatte det, bortkastet tid. Og i verste fall se det som noe skadelig.

Personlig har jeg selv erfaring med samme spill som Mats, og jeg var i flere år aktiv i et såkalt raiding guild i World of Warcraft. Det er en del av livet jeg er glad for å ha med meg, av mange årsaker:

Ikke bare på grunn av opplevelsene jeg hadde, som helt klart kan sammenlignes med noen av de største høydepunktene i tilværelse. Å ta ned en raidboss man har jobbet med i ukesvis føltes like stort som å se fotballaget mitt vinne Champions League-finalen, bare at her var man selv aktivt involvert istedetfor å kun være en passiv tilskuer.

Og ikke bare på grunn av all kunnskapen jeg tilegnet meg. Som inkluderte alt fra å løse logistiske spørsmål forbundet med å få et guild til å fungere, til ressursbehandling og ikke minst det å jobbe med et stort lag allsidige mennesker. Guildet vårt hadde medlemmer fra Nederland, England, USA, Israel, Russland, Pakistan, Sverige, osv… Den yngste var 14 og den eldste i 60-årene. Å få alle disse til å være fornøyd med sin rolle, samtidig som man stilte krav til dem når det gjaldt ytelse og deltakelse, og ofte måtte benke dem selv når man visste de gjerne ville spille, lærte meg utrolig mye om å få et team til å fungere sammen.

Men mest av alt på grunn av alle dem jeg ble kjent med, og vennskapene som oppstod. Flere av dem varer den dag i dag, selv om det nå er rundt 7 år siden jeg sist raidet aktivt. Og noen av dem jeg traff i spillet har også blitt venner i den virkelige verden.

Det kanskje aller beste med å bli kjent med noen via et spill på denne måten var at absolutte alle personlige detaljer er i den innledende fasen skjult for en. Man aner intet om personen man starter en interaksjon med, og sakte men sikkert blir kjent med. Kjønn, hudfarge, utseende, trosretning, alder, nasjonalitet, legning eller annet: Ikke noe av dette spiller en rolle.

I stedet vurderer man hverandre utelukkende basert på ens handlinger, og hvordan man behandler andre spillere. Det som teller er om man er hjelpsom, vennlig og høflig, og hvor godt man behersker ulike element i spillet. Man blir altså kun bedømt for det man gjør, ikke den man er. Og sånn sett representerer spillverdenen langt på vei et idealsamfunn. Alle er likestilt, og det er hvordan man oppfører seg som bestemmer hvor man ender opp.

Jeg opplevde flere ganger at en person som skjulte seg bak en mannlig avatar i spillet omsider fikk kjøpt seg headset med mikrofon, og det plutselig ble klart at den man hadde spilt sammen med, og delt opplevelser med de siste 2 årene egentlig var en kvinne. Eller omvendt.

Dette står i skarp kontrast til den lite konstruktive identitetspolitikken som for tiden ikke bare preger samfunnet vårt, men truer med å slite det i stykker. Der vektlegges i stadig økende grad HVEM som sier noe, fremfor HVA som blir sagt. Og hvilket kjønn, etnisitet eller legning man har skal i følge mange trumfe hvilke meninger man står for, eller hvilke argument man baserer dem på.

Stadig flere søker seg til sin ”flokk”, og når man først er innlemmet i den forsvarer man den altfor ofte ukritisk. Samtidig som man inntar en ensidig antagonistisk holdning til alle som sokner til den man anser som motparten. Eller, fienden, blir kanskje mer presis terminologi.

Denne stammementaliteten representerer en utrolig destruktiv kraft. Den bryter opp familier og vender venner mot hverandre. Det er ikke lenger slik at man kan være enige om å være uenige, men fortsatt være vel forlikte. I stadig større grad mistenkeliggjør man nå hverandres motiv for å mene det man mener.

Begge sider i politikken, og de mange saksbaserte-fraksjonene som oppstår, gjør seg skyldig i å drive denne dynamikken videre. Og den ser bare ut til å skyte fart. Mange trodde kanskje at 2016, med Brexit og Trumps valgseier, var en slags kulminasjon av disse kreftenes innflytelse på samfunnsdebattene. Men jeg er redd for at vi fortsatt bare har sett begynnelsen.

En god motgift mot denne utviklingen kan være at samfunnet som helhet ser til spillverdenen som et eksempel til etterfølgelse. En verden mer i tråd med Martin Luther King Jr. sin drøm, slik han beskrev den: I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin, but by the content of their character.