Jeg er bekymret

Jeg er bekymret over utfordringene vi møter i integreringen. Vi prøver så godt vi kan å inkludere alle som kommer hit, men samtidig setter vi noen grenser på samfunnet som gjør det utfordrende å fullføre denne inkluderingen. Hvordan kan man egentlig slutte å omtale andre som oss og dem når man nærmest krever at enkelte skal behandles på en annen måte enn resten av samfunnet?

Vi har kommet til et punkt der det har begynt å bli giftig å prate om integrering. Nettopp fordi det har kommet så mange fallgruver vi kan falle ned i, og så mange måter å støte eller fornærme de vi prater med. Visse emner ligger det stor spenning i å prate om. Andre emner kan man nærmest ikke prate om uten å skape offentlig skandale, eller komme i en posisjon der man plasseres i gapestokken i «rettferdighetens» navn. Dette er ikke sunt, og kan ikke fortsette, eller så vil vi rive samfunnet fra hverandre. Fordi splittelsen vil bli større og større.

Hvordan kan man klage over at samfunnet ikke inkluderer deg, samtidig som man manøvrerer seg på en måte som drar en lengre unna? Man skal ikke omtale deg som en av dem, samtidig som du sier at man ikke skal prate om emner som omhandler deg? «Hvorfor kan vi ikke kritisere islam på samme måte som vi kritiserer kristendommen?» spør vi. «Fordi kristne er en majoritet, og muslimer er en minoritet.» får vi vite.

Vi får altså vite at vi ikke har tilgang på visse emner, samtidig som at de ikke føler seg inkludert? Ser du problemstillingen her? Vi kan ikke inkludere mennesker uten å inkludere idéene og valgene deres. Så hvis man skal bli en del av samfunnet, må man stille med de samme betingelsene som alle andre. Det vil si, at valgene og idéene dine også må være åpne for samtale og kritikk, på lik linje med samfunnets øvrige befolknings valg og idéer. For nå befinner vi i oss i en sitasjon der den ene skal være åpen for kritikk, mens den andre skal beskyttes fra kritikk kun på basis av å være en minoritet.

Idéer og hvordan man praktiserer disse idéene har konsekvenser. De har en reell innvirkning på samfunnet og hverdagen til befolkningen. Idéer og hvordan man praktiserer idéer har innvirkning på livene våre. Hvor provoserende blir det ikke da å ikke kunne prate om disse idéene? Det skaper en ufattelig spenning mellom grupperinger i samfunnet. For oss og dem vil eksistere så lenge vi møter forskjellige krav til hvordan vi skal møte samfunnet, og hvordan samfunnet skal møte oss.

Samfunnet forandrer seg i en rasende fart, og det påvirker oss alle. Det føles litt som en berg- og dalbane. Vi må ta turen sammen. Minoritet og majoritet. Sammen må vi møte disse forandringene. Hvis disse utfordringene skal møtes, må vi kunne snakke sammen, og alt må ligge på forhandlingsbordet. Man kan ikke bidra til en samfunnsutvikling, og samtidig ekskludere mennesker som også vil møte konsekvensene av denne utviklingen.

Vi lever i et multikulturelt og pluralistisk Norge. Dette er Norge anno 2017. Skal dette fungere må vi gi mennesker muligheten til å velge sin egen vei på kryss av religion og kultur, og la alle idéer være åpne for både ris og ros. Alternativet er store spenninger som vil fortsette å skape oss og dem for neste generasjon også, og det tror jeg ingen egentlig ønsker. Vi ønsker egentlig å leve sammen i fred og harmoni, og det kjære medborger, krever en innsats fra oss begge.

Gjesteinnlegg av Paul Omar Lervåg