Når støtten uteblir, overlater vi de mest utsatte til en dyster skjebne

Av: Nils Inge Graven

Blant den aktuelle Fafo-rapportens drøyt 58 000 ord omhandler de aller fleste det skremmende omfanget av negativ sosial kontroll i visse minoritetsmiljøer. Rasisme nevnes kun 1 gang i teksten, på nest siste side. Sett i lys av at vi endelig har fått relevant forskning om situasjonen til utsatte minoritetspersoner på bordet, er det fascinerende å konstatere at en rekke aktører mer eller mindre utelukkende har omtalt denne ene setningen som tar for seg at noen med innvandrerbakgrunn møter på rasisme. Litt av en prioritering, får man si, og veldig illustrerende for hvor laber interesse enkelte har for et oppgjør med æreskultur.

Mitt perspektiv kan illustreres med 2 gjenkjennelige eksempler.

Tenk dere en situasjon hvor en ung muslimsk kvinne som er ute på handletur får hijaben revet av og får høre at hun er en “islamisthore” av en rabiat rasist. Denne kvinnen kan med full visshet forvente at det vil bli slått ring om henne. Hun vil oppleve enormt mange velfortjente støtteerklæringer, både fra eget miljø og fra majoritetssamfunnet. Ja, selv en hel del av de som har fått høre at de er muslimhatere vil klare å oppdrive minst et snev av empati med denne dama. Alle som prøver å støtte rasisten vil heldigvis bli nedsablet fullstendig.

Tenk dere så en situasjon hvor en ung muslimsk kvinne er hjemme fordi hun ikke får lov til å være ute av sine foreldre. Hun får høre at hun er en “vestlig hore” til stadighet fordi hun ikke ønsker å ta på seg hijaben, eller fordi hun ønsker å ta den av. Hun møtes jevnlig med grov vold og/eller trusler for å tvinge henne til å lystre og gi etter for presset, ikke fra en vilt fremmed på gata ved et enkelttilfelle, men systematisk, dag ut og dag inn, fra sine aller nærmeste, som står der som en samlet front mot henne for å isolere jenta fullstendig og knekke hennes frie vilje for godt. Mulig noen av dem har opplevd rasisme, men det er ikke den som motiverer dem.

Denne kvinnen kan overhodet ikke forvente bred støtte om hun går ut med sin historie. Hun må tvert imot regne med massiv hets og andre sosiale sanksjoner fra mange i eget miljø, og stort sett alle selverklærte feminister i Norge vil ignorere hennes historie, eventuelt granske hennes formuleringer nitidig for å se om hun kanskje bidrar til generalisering og stigmatisering av en utsatt minoritet. Man vil definitivt ikke få oppleve mange sterke og konsekvente krav om et grunnleggende oppgjør med tankesettet som fører til så voldsom kvinneundertrykkelse. Derimot vil vi oppleve mange kreative forsøk på “analogier” og andre hersketeknikker for å avspore tilløp til debatt.

Begge tilfellene bør det selvsagt reageres sterkt på, i mine øyne kanskje aller sterkest i det siste tilfellet, ettersom undertrykkelsen der må sies å være gjennomført systematisk. Men tendensen går som vi alle vet til de grader i motsatt retning. Heldigvis må man ikke velge å reagere på kun en av disse historiene. I praksis er det likevel altså mange som gjør nettopp det, og da paradoksalt nok kanskje særlig såkalte interseksjonalister.

Jeg vil gjerne bli kjent med den interseksjonalist som jevnlig setter søkelyset på historier som den siste, fremfor å vende disse jentene ryggen og bidra til å usynliggjøre eller isolere dem. Den dagen disse utgjør noe mer enn et svært beskjedent unntak fra hovedregelen hos denne gruppen, skal jeg revurdere mitt syn på hvor konstruktivt de bidrar til samfunnsdebatten, og det er et løfte.