Sekulær radikalisering

Så lenge jeg kan huske har jeg kjempet for sekulære verdier og vært opptatt av å redusere innflytelsen som konservativ religion har på samfunnet. Særlig med tanke på de konsekvenser den har en tendens til å få for rettighetene til kvinner, homofile og alle som på et eller annet vis skiller seg ut fra mengden. Gjennom en oppvekst i Kristiansand, midt i bibelbeltet, så jeg personlig flere tydelige eksempler på hvilken samfunnsskadelig effekt denne type religiøs påvirkning kunne ha.

På den tiden var mine fremste allierte gjennomgående plassert på den politiske venstresiden. De delte min iver etter å konfrontere kvinneundertrykkelse, homofobi og fordommer mot minoriteter i kristenkonservative miljøer, som ofte var plassert godt til høyre i det politiske landskapet.

Over tid ble vår kamp kronet med seier. Påvirkningen fra denne typen kristendom ble sterkt begrenset i landet, og sekulære verdier som grunnleggende menneskerettigheter, ytringsfrihet og likestilling vant frem. Mørkemennenes hegemoni virket å være brutt, for all tid.

Men i takt med at innvandringen fra land hvor konservativ religion fortsatt levde i beste velgående skjøt fart, fikk en del av kreftene vi trodde var nedkjempet anledning til å slå rot igjen. For meg var saken da klar. Det var på tide å brette opp ermene, og kjempe den samme kampen vi allerede hadde kjempet om igjen.

Derfor var min overraskelse stor over at mange av de som tidligere hadde stått skulder ved skulder med meg på barrikadene nå vendte seg mot meg. Anklager om å være fordomsfull og fremmedfiendtlig, til og med rasist, islamofob og nazist ble dagligdags. Kun fordi jeg gjorde nøyaktig det samme som jeg hadde gjort hele tiden, nemlig å konfrontere religiøse fundamentalister og deres fordomsfulle tankegods.

Store deler av venstresiden gjorde seg altså i praksis til forsvarere av en verdikonservativ høyreside (!), og forrådte slik mange kvinner, homofile og andre utsatte minoritetsgrupper. Trolig fordi det ble oppfattet fremmedfiendtlig å utvise samme kritiske sans overfor dårlige ideer i innvandrermiljøer.

Dette sviket mot grunnleggende frihetsprinsipper førte til at mange sekulære aktivister, og ikke minst tidligere muslimer, begynte å gravitere mot høyresiden. Hvor de ble tatt i mot med åpne armer, som de beste samarbeidspartnere man kunne få.

Dermed ble sekulære verdier taperen også på motsatt ende av aksen, ved at mange sekularister valgte å søke samarbeid med religiøse fundamentalister og andre kulturkrigere fra ytre høyre, kun fordi man til en viss grad var forent i en kritisk holdning til følgene av innvandring generelt, og islam spesielt.

Slik begynte en del sekulære å marsjere i takt med krefter som hadde en diametralt motsatt agenda av deres egen, forent i en feilaktig tro på at «min fiendes fiende er min venn». Dette har ført til tidvis absurde omstendigheter, som omfavnelsen av politiske skikkelser som Donald Trump og Sylvi Listhaug, eller autoritære kristenkonservative statsledere i Øst-Europa, som alle arbeider iherdig for å gjenreise religionens dominante posisjon i samfunnet.

Det virker som om mantraet er at så lenge man vil ha en strengest mulig innvandringspolitikk, og har en konfronterende linje overfor islam, så blir man sett på som en frelser i deler av det sekulære miljøet. Man overser at dette bare vil erstatte én undertrykkende religion med en annen. For utsatte kvinner og homofile eller andre spiller det tross alt fint liten rollen hvilken trosretning det er som setter rettighetene deres tilbake i tid.

For knapt et halvt år siden skrev jeg teksten Sekulær vekkelse. Da var min optimisme fortsatt stor i troen på at det sekulære miljøet i Norge ville fortsette å blomstre, og bære frukter. Men allerede i den korte tiden siden den gang har denne optimismen blitt tonet ned flere hakk. Rett og slett fordi jeg ser at mange av mine venner og allierte i bevegelsen ikke evner å utvise god kritisk tenkning, eller være konsekvente i hvem de inngår samarbeid med.

En læresetning jeg ofte gjentar for meg selv er at handlinger springer ut fra holdninger, og at holdninger ikke oppstår i et vakuum. Derfor mener jeg det er essensielt å ta et oppgjør med destruktive holdninger, før de får avstedkomme destruktive handlinger. Slik sett har jeg alltid opplevd det som naturlig å ha forventninger til at moderate religiøse skal ta avstand fra religiøse ekstremister. Ikke fordi de er medskyldige i ekstremistenes udåder på noe vis, men fordi vi alle i en viss grad har et kollektivt ansvar for å imøtegå negative tankemønstre, og det er trolig i våre egne kretser vi har størst sjanse til å påvirke.

Når vi sekulære først har den forventningen til religiøse, må vi også være i stand til å stille samme krav til oss selv. Ved å være tydelige på å trekke opp grensene overfor ytterliggående aktører som kun tilsynelatende deler vår sak, og konfrontere radikale og samfunnsskadelige holdninger når vi kommer over dem i vår egen bakgård.

I stedet ser jeg tvert imot at stadig flere kommentarfelt fylles opp av ekstreme ideer og rene konspirasjonsteorier, godt hjulpet frem av artikler som er skrevet og delt av sekulære idealister.

Angivelig har politikerne våre, i første rekke Arbeiderpartiet, i samarbeid med «MSM» og den diffust definerte «eliten», konspirert sammen og begått høyforræderi mot folket. Slike «globalister» arbeider visstnok utrettelig mot et overordnet mål om å bytte ut befolkningen, og islamisere Europa. For enkelte står borgerkrigen snart for døren, eller den er allerede her, og enhver må kjempe for sin egen eksistens i møte med de invaderende muslimske horder.

Løsningen er for disse stengte grenser, økt fokus på nasjonal stolthet og en knallhard konfronterende linje overfor islam og Europas muslimer (og nissen som kommer med på lasset: gjeninnføring av kristendommen som maktfaktor i samfunnet). Alt annet er uakseptabelt.

For de av oss som er genuint opptatt av å ta et oppgjør med ideer som fører til menneskelig lidelse, er det en ren tragedie at denne situasjonen har fått oppstå. Vi havner i en dobbelt skvis mellom krefter på venstre fløy, som forsøker å dysse ned alle påpekninger av åpenbare utfordringer forbundet med innvandring, integrering og islam, og en høyreside preget av en trang til å blåse disse utfordringene ut av alle proporsjoner, og demonisere folkegrupper.

Det beste botemiddelet ville vært et sterkt sentrumsbasert alternativ, hvor det sekulære miljøet burde spilt en nøkkelrolle. Dessverre har ytterfløyenes lite konstruktive tilnærming fått en god del av de sekulære til å søke tilflukt på hver sin kant, og slik skaper disse to ytterpunktene nå så mye støy at de kupper store deler av debatten, på bekostning av moderate og løsningsorienterte stemmer.

Jeg bevarer fortsatt troen på at landets sekulære stemmer kan komme seg ut av denne ideologiske blindgaten før det er for sent. Men det forutsetter at man greier å stå fast på de prinsipper det sekulære miljøet er tuftet på, utvise evne og vilje til å tenke kritisk, og ta avstand fra de ubehagelige kreftene som forsøker å misbruke vår gode sak til å fremme sin egen agenda.

Jeg håper at jeg i nær fremtid igjen kan skrive en ny tekst i denne serien, hvor jeg har gjenfunnet min entusiasme over utviklingen. I mellomtiden vil jeg fortsett arbeidet med å motvirke ytterliggående krefter hvor enn de dukker opp, selv om de skulle befinne seg i min egen omgangskrets.